MDG – et splittet parti?

Klassekampen har intervjuet meg om MDG.1 Jeg ble glad for muligheten til å få dele tanker om den grønne politikken, og ytret meg derfor om mange ulike tema og nyanser. Sånn sett er det vel ikke uventet at gjengivelsen av intervjuet ikke helt klarte å favne det jeg forsøkte å si. Derfor benytter jeg sjansen til å presisere tankene mine.

Samhold i mangfold

Alle som har lest boka «Fra evig vekst til grønn politikk» (som egentlig ikke handler om partiet, men grønn politikk i bredere forstand) vet at min diagnose av MDG er at de fleste medlemmene forenes om en tydelig grønn kjerne, samtidig som de er bevisst at det rundt denne kjernen eksisterer en ytre sirkel av varierte tenkemåter. Dette medfører at de opplever partiet som en samlet helhet, samtidig som de forholder seg til et helt sett av kryssende uenighetsdimensjoner.

På side 213 i boka gir jeg følgende bilde av partiet:

  • En tydelig økologisk forankring, om enn ikke i dens mest radikale form
  • Holistiske verdier kombinert med tro på vitenskapen og forsiktig teknologioptimisme
  • Motkulturell, tidvis verdikonservativ kritikk av vekst- og framskrittssamfunnet, med vekt på mindre sløsing, mer gjenbruk og økt livskvalitet
  • Sterk vilje til solidaritet og økonomisk utjevning/omfordeling
  • Liberal tro på menneskets og sivilsamfunnets potensial, der det sosiale limet, kulturlivet og næringsutviklingen formes nedenfra-og-opp
  • Forening av global bevissthet, nasjonal politikk og lokalt engasjement

Stilt overfor denne egenartede variasjonsbredden, skal det noe til å etablere en forestilling om at MDG er delt i to fraksjoner. Myten er at vi på den ene siden finner en gjeng som vil ha et rendyrket klima- og miljøparti, som søker makt for enhver pris, og som mener minst mulig om annen politikk – og på andre siden en gjeng som ønsker et bredt parti, preget av grønne verdier hinsides klimaproblemene.

Selvsagt finnes det grønt engasjerte som er mest det ene eller andre, men påstanden om at partiet skulle være splittet i to er usann. Utsagnet framstår mer som et strategisk utspill, som ser bort fra at de fleste i partiet er noenlunde omforent om den grønne veien mot framtiden – en vei som på en og samme tid er både bred og smal.

Først av alt; partiet rommer et spekter av politisk engasjerte mennesker. Noen har vært med siden 1988, andre har kommet inn de senere årene, med bakgrunn som velgere og kanskje politikere i Venstre, SV, KrF, AP, Høyre, SP, Rødt og FrP. Det var dette mangfoldet, denne samlingen av mennesker med ulik bakgrunn og varierende meninger, som i 2013 løftet MDG til å bli en nasjonal politisk kraft.

Hva er så totemet de i all sin forskjellighet har samlet seg rundt? For det store flertallet er svaret enkelt. Det som forener er verdsettelsen av naturen og miljøet. Joda, det finnes mange veier inn i MDG, men: møtepunktet er ønsket om å skape en livsform i harmoni med våre økologiske livsbetingelser.

Relatert til dette kommer en grunnleggende solidaritet med både mennesker, dyr og natur, verdsettelse av mangfoldet i naturen så vel som mellom mennesker, samt fokus på livskvalitet framfor materiell vekst. Økologisk bærekraft, sosial rettferdighet og en grønnere økonomi inngår i en kjerne som preger partiarbeidet, nasjonalt så vel som i fylker og kommuner.

Men dette betyr ikke at alle går i takt, selvsagt ikke. Noen er verdiorienterte, andre mer saks- og faktaorientert. Noen har rødt anslag i sin retorikk, andre tenderer til mer liberal eller verdikonservativ tenkemåte. Det finnes også ulike synspunkt i enkeltsaker – og, ikke minst; en kan ha ulike meninger om hvilke saker som bør være partiets kampsaker. En radikal ruspolitikk, en vidsynt helsepolitikk, en tydeligere fredspolitikk, sterkere satsning på ideen om borgerlønn til alle, bare for å nevne noen eksempler.

Selv har jeg i mange år vært engasjert i kritikken mot den økte bruken av resultatstyring og tellekanter i samfunnet vårt. Disse nyliberale styringsteknikkene har spredt seg inn i boligpolitikken, skolepolitikken, helsepolitikken, det sosialpolitiske feltet – og nå kommer det for fullt også i barnehagene. I min fase som aktiv i MDG anså jeg kritikk mot denne utviklingen som et potensielt bra, grønt profileringstema. Det viste seg imidlertid krevende å få til en mobilisering. Burde jeg dermed ha kastet meg med på fortellingen om MDG som et endimensjonalt maktparti som kun prater om miljø og klima? For sånn måtte det vel være, gitt at min kampsak ikke ble tatt så mye på alvor som jeg ønsket?

Men nei, en slik påstand er ikke holdbar. De fleste i partiet vil mer enn gjerne ha en politikk som favner samfunnsutviklingen i bredden. Men der det er enkelt å være radikal i det alle har til felles, er det mer utfordrende på felt der medlemmene har varierte meninger og verdier. Dette vil med nødvendighet medføre at det velges moderate formuleringer der noen har sterke meninger. Og det vil føre til at ikke alle saksforhold følges opp like aktivt som noen kunne ønsket seg. Men sånn er det å være med i et politisk parti. Derfor blir jeg litt forundret når noen få formulerer seg som om det er et svik om partiet ikke står opp for akkurat de sakene vedkommende brenner for. I et mangfoldsparti bør en helst kunne leve med at ikke alt kan bli som en selv mener.

Det siste jeg gjorde som aktiv i partiet, var å føre fylkesprogrammet for Sør-Trøndelag MDG for 2015-19 trygt i havn. Det lå en stor mobilisering bak programutviklingen, med rundt førti aktive bidragsytere, som bidro til å skrive de grønne grunnverdiene inn i en helhetlig visjon for framtidens Trøndelag. For meg ble arbeidet med dette programmet en fin erfaring med hvor sterk vilje det er til å skape bredde i partiets politikk.

Miljøpolitikken mer generelt

Når alt dette er sagt om et parti preget av samhold i mangfold, bør vi i all ærlighet tilføye at ja, noe skjedde i det miljøpolitiske landskapet på 1980- og 1990-tallet. En vesentlig bidragsyter her var Brundtland-kommisjonens rapport «Vår felles framtid». Denne løftet miljøvernet på den politiske dagsordenen. Men det som ble løftet, var en forståelse av miljøpolitikk som administrativt reformarbeid, forankret i etablerte politiske og økonomiske praksiser, med tro på økonomisk vekst og teknologiske framskritt. I dette betraktes naturens helst med instrumentelt blikk, som noe som må sikres fordi det har nytteverdi for oss.

De som mer radikalt ønsker en grønn transformasjon av vår levemåte, er kommet i skvis. Hva slags strategi skal de satse på? Tidvis har dette medført heftige brytninger, ikke minst i striden mellom fundis og realos i det tyske, grønne partiet. Denne konflikten har siden blitt et referansepunkt, og brukes i dag til å antyde at det går en splittelse tvers gjennom miljøbevegelsen. Men er dette sant, eller er det slik at begrepene brukes for å skape strid? Tenk her på ordet «sivilisasjonskrig», som ble lansert på 1990-tallet og siden har blitt heftig diskutert i den politiske vitenskapen. Et veldig interessant spørsmål er om dette ordet peker på en objektiv realitet, eller om det er mer treffende å si at begrepet opprettholdes fordi noen er tjent med enten/eller og oss mot dem-konflikt?

I direkte motsetning til slike påstander om en splittet grønn bevegelse, henviser jeg i «Fra evig vekst til grønn politikk» til Andrew Dobson, som sier at den grønne politikken bør finne plass til både en radikal og en reformistisk fløy. Den radikale diskursen gir åpning for å stille annerledes spørsmål, utvikle alternative løsninger, fremme forslag andre partier enda ikke har turt å tenke på. Over tid vil deler av dette tankegodset kunne fanges opp, og kanskje bli til etablert politikk. Eksistensen av en radikal posisjon vil her ha egenverdi, og samtidig formidle at det miljørelaterte reformarbeidet bare er moderat politikk. Samtidig vil reformposisjonen utgjøre et rom som de mer radikale kan gå inn i, dersom de i ny og ne ønsker å fremme mer moderate forslag med mulighet for politisk flertall.

Slik ser vi hvordan skillet mellom radikal og reformistisk kan ha konstruktiv verdi. Tenk på fornybar energi og resirkulering av ressurser, to satsningsområder innenfor bærekraftpolitikken. De grønne partiene stilles her overfor et valg. Skal de innta en reformposisjon og støtte de etablerte strategiene, kanskje bidra til at de utvikles raskere og med større ambisjonsnivå? Eller skal de peke på at selv om resirkulering og fornybart er bra, formes slike tiltak innenfor en teknokratisk logikk på jakt etter nye former for vekst? Skal en gå så langt som å takke nei til å være med i reformistiske prosjekter, og isteden kjøre hardt på at vi må åpne oss mer for et mindre materialistisk samfunn med andre livskvaliteter, der vi i mye større grad evner å begrense oss?

Det er utvilsomt mulig å etterspore disse diskusjonene internt i både MDG og andre partier. Det viktigste skillet går likevel ikke gjennom noe enkeltparti, men mellom MDG og de miljøengasjerte partiene for øvrig.

1 Klassekampen 9. november 2017.

Advertisements

Ways of Knowing

Er «Ways of Knowing» den viktigste læreboka jeg har lest? Ja, jeg tror faktisk det. Den beveger seg innom en rekke forskjellige forskningsmetoder, men det vesentlige er at disse skrives inn i to brede metodologier – med ulike oppfatninger om både kunnskap og virkelighet. Slik belyses et sentralt, men underbehandlet brytningspunkt i den moderne samfunnsvitenskapen.

IMG_6964Som faglærer i kvalitativ metode for masterstudenter i statsvitenskap (ved NTNU), har jeg nylig jobbet meg grundig gjennom boka. Innholdet er imidlertid verdifullt langt utover studentenes rekker; her vil mange kunne tilegne seg viktige innsikter. Jeg lærte i hvert fall mye om temaer jeg har strevd med i 20-30 år. Derfor vil jeg her skrive ut et grundig konsentrat, ispedd mine tanker og noen få kritiske kommentarer.

Boka skiller mellom metode (konkrete verktøy og de tekniske prosedyrene for deres bruk) og metodologi, og påpeker at mange forskere altfor raskt hopper inn i metodene og innsamlingen av data. Forut for utforming av forskningsdesign og metodevalg, bør vi avklare vår forståelse av virkeligheten og hvordan den kan studeres. Vi kan her skille mellom tre nivåer:

  • Ontologi: Hva består verden av; hva er den sosiale virkelighetenes beskaffenhet?
  • Epistemologi: Hva kan vi vite om virkeligheten; hvordan oppnår vi erkjennelse, innsikt og kunnskap?
  • Metodologi: Hvordan kan vi gå fram for å etablere ny kunnskap; hvilke metoder er tilgjengelige, og hvordan kan disse anvendes på en god måte?

Spørsmål som dette besvares på varierte måter, men forfatterne Jonathon Moses og Torbjørn Knutsen argumenterer for at det er mulig å skille mellom to hovedkategorier: naturalisme og konstruktivisme. Fra begge disse posisjonene søker en å etablere forskningsbasert kunnskap. Forskjellene handler om ulik forståelse av den sosiale virkelighetens natur, samt hvordan denne virkeligheten kan studeres og analyseres. Dette leder til uenighet om vitenskapen er enhetlig eller ikke, hva som er formålet med forskning, hvordan vi avgjør hvilke metoder, data og bevis vi bør stole på, osv.

Den som forstår disse nyansene, vil øke sin bevissthet om hvordan kunnskapsforståelsen innvirker på konkret forskning. Min forankring har f.eks lenge vært i en konstruktivistisk posisjon, noe fjorårets bok Fra evig vekst til grønn politikk illustrerer. Noen hadde sikkert forventet en systematisk statusrapport over hva som er galt i samfunnet, utdypet med entydige årsaksforklaringer og kanskje også avklaring av hvilke løsninger som vil fungere best. Min ambisjon var imidlertid en helt annen. Jeg ønsket å belyse tvetydige, men kraftfulle, samfunnsformende strømninger – med sikte på å skape refleksjon rundt hvordan de former virkeligheten, samt hva slags politisk mulighetsrom de tilbyr oss.

En slik analyse har et tydelig konstruktivistisk anslag. Men dette må ikke tolkes som en avvisning av naturalistisk forskning. Jeg sier «ja takk, begge deler». Det som favnes av kategoriene naturalisme og konstruktivisme gir hver sine viktige bidrag til en sammensatt, tidvis motsetningsfull kunnskapsdannelse. Vi trenger begge varianter.

Naturalismen

Den naturalistiske posisjonen legger til grunn at det finnes en Virkelig Verden, satt sammen av avgrensbare elementer og deres systematiske samspill. Denne virkeligheten eksisterer uavhengig av oss, og kan observeres og beskrives via observasjonsutsagn (objektivt sanne i den grad de korresponderer med virkeligheten). Forskningens mål er å synliggjøre verden slik den egentlig er, gjennom å beskrive empiriske regulariteter og avdekke kausalmekanismene som skaper disse regularitetene. Til dette trengs en logisk fornuft, som kan understøtte stegene fra registrerte fakta til kumulativ kunnskap.

Er ikke dette en grei beskrivelse av hva stor deler av dagens kunnskapsproduksjon søker i retning av? Ikke bare i akademia, men også i oppdragsforskningen – og, for så vidt; i journalistikken og annen sakprosa.

Moses & Knutsen viser oss at sporene strekker seg tilbake til 1500- og 1600-tallet, da Galilei, Kepler og Newton grunnet sin vitenskap i systematiske observasjoner. Slik la de grunnlaget for en ny, empiristisk epistemologi, båret videre av vitenskapsfilosofer som Francis Bacon, John Locke og David Hume. Budskapet var at bare direkte observasjoner kan gi sikre utsagn om verden, hvorfra vi kan utlede sann kunnskap. Parallelt ble en mer rasjonalistisk posisjon utviklet av bl.a Rene Descartes. Metoden er her gjennomført reduksjonistisk. Hvert problem splittes i dets minste deler, hvorpå vi starter med de enkleste komponentene og systematisk bygger kunnskapen derfra.

I sin samtid framsto empirismen og rasjonalismen som motsetninger, men fra dagens utkikkspunkt er fellestrekkene vel så tydelige. I møtepunktet mellom dem ble den moderne vitenskapen forankret i sansebaserte observasjoner og rasjonell behandling av disse. Herfra strekker linjene seg videre fram mot samfunnsforskere som August Comte og Émile Durkheim. Sistnevnte etablerte en sosiologi som søkte etter sosiale lover gjennom systematisk, empirisk observasjon.

Noen år senere oppsto den logiske positivismen. Den fremmet krav om at forskning skulle preges av en stringent induktiv logikk, pluss at det måtte etableres et absolutt skille mellom vitenskap og ikke-vitenskap. Demarkasjonslinjen ble her formulert gjennom det såkalte verifikasjonsprinsippet, som angir prosedyrer for hvordan vi beveger oss fra systematisk observasjon til sikker kunnskap, gjennom å verifisere hver setning vi formulerer mot en objektivt gitt virkelighet. Sherlock Holmes gir en utmerket illustrasjon på en slik arbeidsmåte: han samler fakta, kombinerer dem, eliminerer de kombinasjonene som ikke kan støttes av bevis, og finner slik sannheten.

Karl Popper leverte en rammende kritikk mot en slik rendyrket posisjon. Hans poeng var at observasjoner alene ikke kan gi sikker kunnskap om framtiden. Å verifisere viten på absolutt sikker måte er sjelden mulig. Derimot bør vi bruke falsifikasjonsprinsippet, ved at vi formulerer hypoteser som så testes mot empirien, og forkastes hvis de viser seg feil. Popper gir slik slipp på ønsket om å nå en endelig sannhet, men gir oss en prosedyre for å kunne kvitte oss med feiltagelser.

Senere tilføyde C. G. Hempel og Imre Lakatos at vitenskapen bør søke etter årsak/virkning-mekanismer, men at dette krever at vi avklarer betingelsene som må oppfylles for at en slik kausalmekanisme skal gjelde. Empiriske observasjoner er ikke tilstrekkelig for å klare dette. Vi må plassere oss i et eksplisitt teoretisk terreng, der vi aksepterer at teorier trengs for å kunne finne en vei gjennom empirien. I dette bør vi også erkjenne at ulike teorier kan romme både rett og feil, og består av utskiftbare elementer. Slik modereres falsifikasjonsprinsippet. Én feil er ikke tilstrekkelig til å forkaste en hel teori; så lenge dens prediksjonskraft består, vil forskerne heller jobbe videre for å gjøre den mer robust.

Dette ble en kjapp gjennomgang av komplekse tema, som selvsagt behandles mer detaljert i Ways of Knowing. Vi står overfor en metodologi som rommer ulike nyanser, posisjoner og brytningspunkt, men på tvers av disse forskjellene finner vi likevel en del viktige trekk som går igjen. Det er disse fellestrekkene vi favner med begrepet «naturalisme».

Kritisk blikk på naturalismen

Naturalister antar som vi har sett at den virkelige verden har tydelige mønstre, som vi kan observere, beskrive og utnytte. Spørsmålet er om dette holder i møtet med menneskets selvbevisste, kreative, intensjonelle handlinger? Om vi aksepterer at de samfunnsmessige strukturene vi omgis av er skapt av mennesker, kan vel disse når som helst endres eller rives ned? Betyr ikke dette at en vitenskap som fokuserer på regularitet og likevekt, mister noe vesentlig? Kanskje blikket i vel så stor grad bør vendes mot asymmetri, bruddflater og tilblivelse?

Disse spørsmålene er viktige. Det er gjerne de stabile og vedvarende mønstrene som kommer i samfunnsforskningens fokus. Fører ikke dette til at vi undervurderer kraften i det sjeldne, som kommer overraskende og med stor effekt? Kanskje dette kan forklare hvorfor samfunnsøkonomien så ofte ikke klarer å gripe det som skjer hinsides dens etablerte modeller, som f.eks finanskrisen?

Herfra ledes vi videre til et annet, mer radikalt spørsmål: Er begrepene våre kun rasjonelle redskaper, eller også medskapende av den virkeligheten vi studerer? Ta for eksempel tesen om «sivilisasjonskrig», lansert av Samuel P. Huntington i 1993. Begrepet ble møtt med mye faglig kritikk, men 24 år senere har det spredd seg, og stadig flere frykter at vi er på god vei inn i en slik krig. Viser dette at Huntington avdekket en objektiv realitet (naturalisme), eller kan vi si at begrepet brukes til å legitimere konflikten, og dermed har blitt en selvoppfyllende profeti (konstruktivisme)?

Vi kan stille lignende spørsmål til begrepet «kvalitet» i offentlig tjenesteproduksjon. Begrepet har gjennom minst 20 år blitt koblet til kvantitative resultatindikatorer, med tilhørende målinger, sammenligninger og rangeringer. Spørsmålet blir da om måling av kvalitet vil avspeile en objektiv realitet (naturalisme), eller snarere må forstås som en virkelighet som formes og transformeres gjennom kraften i begrepet og dets tilkoblede praksiser (konstruktivisme)? Svaret vil ha stor betydning for hva slags forskningsspørsmål vi formulerer, og dermed også for hvordan vi forsker og hva slags metoder vi tar i bruk.

Disse eksemplene tilsier at samfunnsvitenskapen kan gjøre mer enn å kartlegge gitte mønstre. Vi bør også avdekke hvor mønstrene kommer fra, hvordan de har utviklet seg, hvordan de brytes mot hverandre, hvordan de skifter på å være synlige og mindre synlige – og; hvilke effekter alt dette har. Med slikt blikk vil vi måtte innse at den samfunnsmessige ontologien ikke er ensartet, men snarere preges av pluralitet, der objektene vi studerer vil endre seg med konteksten de inngår i og perspektivene de betraktes fra. Den sosiale virkeligheten framstår slik som mindre sikker, mer betinget, mer i stand til å framstille seg selv på varierte måter enn den virkeligheten naturvitenskapen utforsker.

Denne ontologiske kritikken leder videre til en epistemologisk tvil, som kan formuleres i tre varianter. For det første; hvis den sosiale verden er fylt med mening, da må vi via disse meningene for å forstå det som foregår. Og mening bæres i stor grad gjennom språket, som skaper et nett av relasjoner mellom det vi observerer og det vi alt mener å vite. Denne innsikten har i stor grad blitt oversett av naturalistene. Isteden tenderer en til å betrakte språket som et gjennomsiktig redskap, som vi uten videre kan bruke til å formulere og formidle klare og presise observasjonsutsagn.

Dernest: i det vi erkjenner at vår forforståelse alltid vil innvirke på det vi studerer, må vi innse at fakta ikke bare finnes «der ute». Vel så mye må empirien forstås som skapt gjennom våre fortolkningsprosesser, der vår teoretiske interesse, problemet vi utforsker og situasjonen vi befinner oss i, gir observasjonen en retning som innvirker på hva vi ser. Alt dette leder til en tredje utfordring, rettet mot selve den vitenskapelige rasjonalitetens autoritet. Kan for sterke krav om logisk fornuft medføre at vi mister kontakten med viktige deler av den menneskelige erfaringen?

Slike ontologiske og epistemologiske former for tvil, åpner for et spørsmål om at vi bør droppe ideen om enhetlig vitenskapelig metodologi, og isteden søke i retning metodologisk pluralisme (med en slags demarkasjonslinje for hva som teller som vitenskap), eller enda mer radikalt fleksible analysestrategier (uten noen entydig grensedragning mellom vitenskap/annen kunnskap)? Vil ikke slike varianter åpne for mer helhetlig kunnskap? Via punkter som dette, ledes vi steg for steg i retning av en alternativ metodologi.

Konstruktivismen

Den naturalistiske metodologien rommer viktige former for skepsis. David Humes pekte f.eks på at selv om vi ser at en biljardkule treffer en annen kule som så settes i bevegelse, kan vi ikke se selve årsaksmekanismen. Hume mente dette tilsa at vitenskapen burde begrense seg til å beskrive empiriske mønstre. Med samfunnsvitenskapen blir det enda mer komplekst, ettersom forskeren her ikke bare har fokus på en fysisk mekanisme (som Hume var opptatt av), men også intensjonelle (biljardspillernes tanker, mål osv) og institusjonelle mekanismer. Sistnevnte møter vi gjennom biljardspillets regler. Disse er utviklet over tid og foranderlige. Ved et gitt tidspunkt utgjør de likevel entydige krav til spillerne, samtidig som de mer diffust vil være del av spillernes og tilskuernes meningshorisont. Alt i alt ser vi her konturene av en kompleks virkelighet, der faktorene verken er konstante eller enkle å skille fra hverandre. Dette utfordrer naturalismens strenge krav om å avdekke virkelighetens regulariteter og kausalmekanismer.

Et avgjørende bidrag til konstruktivismen finner vi i Immanuel Kants skille mellom verden i seg selv (noumena) og hvordan denne oppfattes av oss (phenoumena). Med dette skapes det en åpning for at de regularitetene vi observerer, ikke befinner seg i naturen, men snarere er en effekt av vår ordning av tingene. For Kant handlet dette om å avdekke medfødte ordningskategorier, som gjør at vi uten videre vet at biljardkulen som setter en annen kule i bevegelse handler om årsak/virkning. Men tanken om et skille mellom virkeligheten og vår oppfatning av denne, åpnet for noe mer, nemlig analyser av hvordan kulturen, samfunnet, tiden vi lever i osv legger føringer på hvordan både forskere og folk flest ordner verden. Moses & Knutsen deler disse faktorene i fire kategorier, som utvilsomt flyter over i hverandre.

For det første lever vi i historien, som over tid etablerer et dynamisk, bevegelig «basseng» av felles kunnskap. Med fokus på naturvitenskapen viser Thomas Kuhn hvordan de spørsmålene som stilles, de prosedyrene som følges og de svarene som holdes som sanne, preges av at forskerne befinner seg innenfor en selvbevarende horisont, et paradigme.

Dernest virker vår sosiale virkelighet inn på kunnskapsdannelsen. De faktaene, ideene og argumentene vi fremmer, er sjelden basert på våre direkte, empiriske observasjoner. Snarere er de utviklet av mennesker vi aldri har møtt, og ivaretatt gjennom sosialt samspill og sosiale relasjoner med mer eller mindre preg av hierarki og makt.

En tredje kategori omhandler ideenes rolle. Enkelt sagt vil ideer forme vår forforståelse, og dermed innvirke på kunnskapsdannelsen. Anthony Giddens utvikler dette til et sosiologisk prosjekt gjennom begrepet «strukturering». Vi befinner oss alltid innenfor forutgående strukturer, som samtidig modifiseres gjennom våre handlinger. Samfunnsforskeren (eller f.eks journalisten) står ikke utenfor dette, men opererer på innsiden av den virkeligheten han/hun fortolker – og; observerer en verden som alt er fortolket av de andre. Dermed vil ny kunnskap til enhver tid også fungere som elementer i den pågående struktureringsprosessen.

Herfra ledes vi videre til en fjerde kategori, nemlig språk og kommunikasjon. Mens naturalister betrakter språket som rasjonelt redskap og gjennomsiktig medium, ser konstruktivisten språket som noe vi «lever i». Språket involverer hele samfunnet, former blikket vårt, og muliggjør kommunikative handlinger mellom mennesker. Bidragsytere til slike tanker finner vi bl.a annet hos Ferdinand de Saussure, strukturalismen og post-strukturalismen.

Om jeg her skal legge inn litt kritikk mot Ways of Knowing, burde forfatterne gått mer inn i fenomenologien og kommunikasjonsteoriene til henholdsvis Jürgen Habermas og Niklas Luhmann, gitt at disse bidrar til den språklige vendingen via andre spor enn (post-) strukturalismen. Videre er det diskutabelt å plassere Michel Foucault i idé-kategorien. Foucault utforsket ikke ideer men derimot utsagn, samt diskursene og praksisene disse formes gjennom (og bidrar til å forme). Han rettet sine analyser mot hvordan både objektene vi utforsker og de subjektposisjonene vi inntar, inngår i (re)konstruerende prosesser, i et kontinuerlig samspill mellom viten og makt. Det vises her til begrepet «governmentality», som Foucault utviklet i sin analyse av hvordan vi alle subjektiveres gjennom subtile styringspraksiser, innrettet mot å etablere et ordnet samfunn med en tilfreds befolkning. Mitt kritiske innspill vil være at dette ikke kan reduseres til ideer, men snarere handler om virkelighetsformende strømninger der ord og ting, utsagn og praksiser veves sammen.

Uansett, det vesentlige er å få fram hvordan til dels helt ulike tankespor og perspektiver inngår i konstruktivismen. Moses & Knutsen understreker at det er vanskelig å se noen entydig ontologi, epistemologi eller metodologi her. Det de ulike bidragsyterne har til felles, er at de er kritiske til naturalismens dominans og makteffekter. Ut av denne kritikken vokser det fram elementer som henger mer eller mindre sammen:

  • En ontologi basert på at vi både er formbare og aktivt deltar i formingen av vår verden, hvilket medfører at tvetydighet og omskiftelighet gis større rom enn i naturalismen.
  • En epistemologi der persepsjon og fornuft suppleres med f.eks empati, og der kontekstens betydning for hva vi kan vite vektlegges mer. Det legges til grunn at viten og makt samspiller, med den følge at vi som forskere også inngår i formingen av virkeligheten vi studerer.
  • En metodologi som aksepterer at verden er fylt med repetisjoner og regulariteter, men utforsker disse som midlertidige, formbare konstruksjoner.

Vi har med dette gitt en skisse av naturalismen og konstruktivismen. Det som gjenstår er å mer kort bevege oss gjennom de til sammen åtte kapitlene i Ways of Knowing der de metodologiske posisjonene kobles til konkrete forskningsmetoder.

Forskningsmetoder i naturalistisk innramming

Naturalismen opererer ut fra et entydig metodehierarki. Den eksperimentelle metoden er idealet, med dens mulighet til å systematisk ordne, kontrollere, måle og teste kausale relasjoner. Statistikken er en bra erstatning, ettersom den ivaretar eksperimentets sterkeste sider, spesielt det at teori/empiri og årsak/effekt-variablene kan skilles tydelig fra hverandre. Dersom antall observasjoner er begrenset, er den komparative metoden akseptabel. I verste fall, dersom selv det å sammenligne ulike cases er umulig, er det greit å gripe til rene casestudier og/eller historisk metode.

Poenget her er (som vi har sett) at naturalisten legger til grunn at vi gjennom systematisk bruk av metoder og teknikker kan avdekke regulariteter i virkeligheten. Kontroll og sammenligning er grunnteknikker for identifisering, isolering og utforskning av regularitet mellom isolerte variabler. Klarer vi dette, har vi tatt første steget på veien mot å etablere objektiv kunnskap om årsak/virkning-mekanismer i samfunnet. Eksperimentet blir dermed den fremste metoden for naturalisten, gitt at vi her kan maksimerer muligheten til kontroll. Utfordringen er at selv om slike metoder er nyttige i naturvitenskapen, er de ikke nødvendigvis enkle å overføre til samfunnsvitenskapen – der både etiske, praktiske og rent metodiske faktorer gjør forskningen mer kompleks.

Dermed blir statistikken er mer plausibel metode for de fleste samfunnsforskerne. Via dens teknikker kan vi samle empiri fra populasjonen som helhet, og bruke dette til å beskrive regulariteter, analysere korrelasjoner og etablere prediksjoner. Metoden er effektiv, og den tilfredsstiller naturalismens krav til god forskning. Som ved eksperimentet er forutsetningen at virkeligheten kan deles inn i uavhengige, entydige variabler, som en så søker etter mønstre mellom. Det legges til grunn at mønstrene både finnes i verden, og er så stabile at analysen kan generaliseres til populasjonen som helhet.

Den komparative metoden aksepteres også. Det er mulig å si at all vitenskap er sammenlignende av natur. Dessuten er metodene for systematisk komparasjon modellert ut fra eksperimentelle/statistiske design. Alle de tre metodene involverer kontrollert variabel-analyse. Forskjellen ligger i at den komparative metoden ikke ser bort fra den naturlige konteksten det hele foregår innenfor, hvilket åpner for mer sammensatte studier av utvalgte kausalmekanismer. For naturalismen ligger det et problem her; når casene er få og basert på selektivt utvalg, blir muligheten til å generalisere kunnskapen svakere. En forsøker gjerne å møte dette ved å legge strenge begrensninger på den komparative analysen.

Et siste alternativ er å ta i bruk f.eks historisk metode, intervjuer og casestudier. Dette møtes med ambivalens innenfor naturalismen. Det kvalitative intervjuet gir utvilsomt viktig tilgang til enkeltpersoners livsverden og konkrete praksis, noe empirister vet å verdsette. Men samtidig ligger det en forventning i naturalismen om at all forskning skal kunne gjøre slutninger fra partikulære data til generaliserbar kunnskap. De som intervjues bør derfor være representative for det de er del av, og forskeren må ha sterk bevissthet om faren for målefeil av ulike slag. Dette leder til en metodelitteratur med preg av strenge retningslinjer for både datainnsamling og analyse. Først når forskeren klarer å møte kravene og systematisere metodebruken, vil naturalisten kunne akseptere at intervjuet osv kan supplere de mer sikre metodene.

Forskningsmetoder i konstruktivistisk innramming

For naturalisten er det å hente ut, beskrive og forklare mønstre i den samfunnsmessige virkeligheten en rimelig rett-fram-prosess. For konstruktivisten er det mer komplekst – fordi virkeligheten ikke ses som en entydig størrelse som kan fanges i sin helhet, og fordi data ikke forstås som objektive enheter som bare kan graves fram.

Casestudiens fokus på helhetlig kontekst blir dermed en mer relevant forskningsstrategi, der forskeren gjerne forsøker å belyse casen gjennom tykk beskrivelse. Det legges til grunn at varierte framstillinger er mulig, og at det å anvende ulike perspektiver er mer fruktbart enn å søke etter den eneste ene sannheten. Derfor er caseutvelgelsen og datainnsamlingen mindre streng og mer åpen for fleksible tilpasninger enn innenfor naturalismen.

Vi nevnte at Sherloc Holmes representerer en rendyrket naturalisme. Motsatsen finner vi i Miss Marple. Hennes framgangsmåte handler ikke om systematiske metodeprosedyrer, men om intim kjennskap til folk og kontekst. Via nærgående tolkingsarbeid kan konstruktivisten belyse hvordan kommunikative mønstre, sosiale mekanismer, historiske føringer, ideer og diskurser fungerer til å gi samfunnslivet en midlertidig innramming og en retning.

Enda en gang må jeg protestere litt på framstillingen av Michel Foucault. Det blir for mye fokus på mening, ideer, representasjoner og lingvistiske regulariteter. Det diakrone og materielle blir i for stor grad borte. Min bok Foucault og den norske barnehagen synliggjør den analytiske betydningen av disse nyansene. Når det er sagt, vil jeg understreke at denne kritikken ikke rokker ved den overordnede argumentasjonen til Moses & Knutsen; den står stødig på egne ben.

Selv om konstruktivister gjerne søker narrativ framstilling av enkeltcases, benyttes også komparativ analyse. Ikke for å avdekke lovmessigheter, men for å belyse variasjonen mellom kontekster, diskurser osv. F.eks sammenligner Foucault i Tingenes Orden i) tre tidsmessig påfølgende epistemologiske rom, samt ii) parallelt eksisterende kunnskapsfelt, i vår tid kjent som økonomi, biologi og språkvitenskap. Hypotesen er at bruddene mellom hver tidsepoke er så markant, at de tre kunnskapsfeltene har mer til felles med hverandre enn sine egne forgjengere. Dette er radikalt, fordi det utfordrer vitenskapens framskrittsfortelling. Tilsvarende i Overvåking og straff, der Foucault i løpet av de første sidene skaper en tydelig kontrast mellom to påfølgende strafferegimer. På lignende vis bruker jeg et komparativt grep i Fra evig vekst til grønn politikk, ved å belyse tre diskurser og hva slags virkeligheter de leder i retning av.

Mange konstruktivister nærer skepsis overfor statistikken, gitt dens nedtoning av kontekstuelle faktorer. Framfor å anvende statistikk, har en isteden utforsket hvordan dens praksiser og tall inngår i formingen av samfunnsmessig virkelighet. Her burde Moses & Knutsen lagt inn en referanse til en omfattende antologi produsert ved deres eget institutt, nemlig The Mutual Construction of Statisics and Society. Samtidig har de et viktig poeng når de peker på at det de senere årene er utviklet sofistikerte statistiske metoder med konstruktivistisk anslag; dette åpner spennende muligheter for en mer kvantitativ konstruktivisme.

Vi haster videre til eksperimentet, naturalismens foretrukne metode. Ways of Knowing får fint fram at slike metodegrep kan anvendes også innenfor en konstruktivistisk horisont – men; der naturalisten luker bort konteksten, er det nettopp den som her kommer i fokus. Boka kunne gitt mer plass til etnometodologisk hverdagssosiologi, men de eksemplene som løftes fram er uansett spennende. Disse strekker seg fra kunstig frambrakte kontekster (f.eks nettbaserte musikkmarkeder), via imaginære resonnement (det vises til Platon, Hobbes og Rousseau, så vel som Helge Ingstad), samt aksjonsforskning med uttesting av alternative forbedringsmuligheter.

Alt i alt

Denne gjennomgangen ble lengre enn jeg hadde planlagt. Det betyr imidlertid ikke at alle nyansene i boka er belyst. Den bør definitivt leses i sin helhet, fordi den utgjør en læringes tour de force for de som tar seg tid til en rolig og grundig gjennomgang.

Oppsummert kan vi si at naturalismen søker en streng definisjon av hva som er vitenskap, og opererer med et tydelig hierarki av metoder. Konstruktivismen er mindre ensartet, uten klare avgrensninger og med fleksibel holdning til metodebruk og metoderegler. Innenfor disse to idealtypene er mangfoldet og brytningene til dels markante. Ja, blant konstruktivistene er variasjonen tidvis så stor at det kan diskuteres om det er riktig å samle dem i én kategori? Moses & Knutsen har uansett gjort dette, og i pedagogisk forstand fungerer dette grepet veldig bra.

Vi bør forresten ikke tenke todelingen som en enten/eller-dikotomi. Det finnes gråsoner mellom posisjonene, og det bør være mulig å bygge bro fra den ene til den andre, der en henter styrker fra begge sider. Jeg liker at boka anlegger et slikt perspektiv, for tiden er overmoden for å komme seg ut av skyttergravskrigen som i lang tid har fått utfolde seg.

Samtidig bør vi anerkjenne at forskjellene er reelle og betydningsfulle. Ifølge forfatterne er distinksjonen langt viktigere enn den tradisjonelle debatten mellom kvantitativ og kvalitativ metode. Ways of Knowing antyder at sistnevnte skille omtrent kan skrinlegges. Dette synes jeg kanskje blir å strekke poenget for langt. Det finnes nok av litteratur som påviser viktige skiller mellom kvantitative og kvalitative metoder, den kunnskapen hver av disse frambringes, samt de effektene forskjellene kan ha. Men dét er en annen diskusjon.

Til sist må vi sveipe innom såkalt vitenskapelig realisme, et bevisst program for å overkomme skillet naturalisme vs konstruktivisme. Denne posisjonen preges nok mest av naturalistisk metodologi, men legger samtidig en mer føyelig ontologi til grunn – der den samfunnsmessige virkeligheten framstår som både strukturert, variert og i endring. Moses & Knutsen har nok mye sympati for dette programmet, men advarer samtidig mot ønsket om å etablere en ny enhetsvitenskap der alle forskjeller forsvinner. En bedre strategi er å akseptere forskjellene, samtidig som en jobber videre for å utvikle gode fundamenter for brobygging mellom naturalismen og konstruktivismen.

Nye stier i norsk politikk

Har du hørt ordet «stiavhengighet»? Det brukes blant annet til å belyse hvordan politikk oppstår og utvikler seg, og hvorfor det er så vanskelig å bryte med gamle tankebaner.

Mon tro om ikke norsk politikk hadde blitt friskere om flere kom seg mer ut i terrenget?

En fin illustrasjon på stiavhengighet er at svenskene gjerne leier bolig, mens vi nordmenn opplever det som veldig viktig å eie den selv. Forskjellen har vært økende gjennom nærmere 100 år. Når ei sti dannes i terrenget, fristes de fleste til å følge den. Stien blir gradvis mer tydelig, og slik formes retningsvalget for stadig flere.

img_1511cDette gjelder også for den mer generelle politikken, der enkelte småparti for tiden får høre hvor radikale og hinsides all fornuft de er.

Sånn går det når en pirker borti vår vandring langs vante stier. Tenk å tillate seg å si at sporet vi følger kan lede galt avsted! – ja, de gjør jo mer enn det; peker utover landskapet, og antyder at vi burde prøve andre stier, i grønnere terreng.

Tanken vekker harme blant de målrettede. En kan da ikke bare stikke ut i skogen, det må alle forstå. Politikkens kunst krever at vi er systematiske og resultatorienterte. De tilvante stiene må gjøres stadig bedre og mer robuste, kanskje til og med videreutvikles til veier med asfalt på. Dét er hva samfunnsutviklingen må handle om. Framskritt og vekst til evig tid.

Når de sære småpartiene ikke vil underkaste seg sånne selvfølgeligheter, vokser irritasjonen. Enda verre blir det når de peker på at uttaket av jord langs stikantene har negative effekter på våre livsbetingelser. Sånt kan fikses med bedre teknologi, tenker de store, og holder blikket fast på nyttemaksimeringens sti.

Men de små spør nå likevel: Hva om vi heller justerer litt på kursen, begrenser oss litt, og med varsomhet vandrer inn i nytt terreng? Er det virkelig så hinsides all fornuft som noen påstår? Kanskje det snarere er kilden til et bedre, mer grønt liv?

Er MDG på villspor?

Om en måned er det Stortingsvalg, der ni partier kan vinne mandater. De representerer hver sin politiske stemme, og løfter ulike tema og synsvinkler inn i den offentlige debatten. Variasjonen har verdi, fordi det gir spennvidde til den norske politikkutviklingen.

I kampen om velgerne møter vi samtidig en malstrøm som drar partiene mot hverandre, et sug mot utvisking av forskjellene. Denne kraften har utfordret sjela til mange partier gjennom årene. Er dette i ferd med å skje også med Miljøpartiet De Grønne? Vi kommer tilbake til dette spørsmålet. La oss først sveipe gjennom de øvrige partienes posisjoner, slik at vi bedre kan se den grønne tankens særpreg.

Åtte politiske partier

Tilbake i 1884 handlet etableringen av Venstre og Høyre om ulike synspunkt på politikk og styringsform. I dag ligger disse to partiene relativt tett i det politiske landskapet. Begge har tydelig liberal forankring, med fokus på privat næringsliv og individets muligheter. Samtidig skiller de lag ved at Venstre er mer miljøorientert og koblet mot sosialliberalismen, mens Høyre tidvis preges av konservative strømninger og borgerskapets tenkemåter – selv om de med årene har beveget seg mer i retning av et bredt folkeparti.

Arbeiderpartiet ble etablert i en samfunnsmessig situasjon preget av klassekamp og sosial ulikhet. Deres prosjekt søkte å gi svar på datidens problemer, forankret i arbeiderklassen og med tette koblinger til LO. Gjennom å vinne makten fra 1930-tallet og framover, utviklet de seg mer i retning av et bredt folkeparti. AP og Høyre utgjør de viktigste polene i det såkalte vekstkompromisset, tanken om at vedvarende økonomisk vekst skal sikre velstand for alle, uavhengig av utgangsposisjon.

SV står til venstre for AP, og målbærer en mer tydelig rød argumentasjon med vekt på likhet, omfordeling og global rettferdighet. Denne rendyrkes ytterligere i Rødt. Begge fremmer også betydningen av en mer aktiv miljøpolitikk. På motsatt side finner vi FrP, som forener et visst slektskap med Høyre med en særegen blanding av liberalistisk frislipp og nasjonal, høyrepopulistisk retorikk.

Alle disse partiene har en relativt tydelig posisjon på den såkalte venstre/høyre-skalaen. I dette spekteret er Senterpartiet mer diffust. Det er landbruket som er deres viktigste saksfelt, og koblet til dette; arbeidet for distriktsinteresser og mot urban sentralisering av den politiske makten. Partiet har vandret mot venstre de siste 20-25 årene, men den nasjonale retorikken drar samtidig i motsatt retning. Også Kristelig Folkeparti har særpreg, med sin forankring i kristendommen, den kristne kulturarven og i verdsettelsen av religioners bidrag til samfunnsutviklingen. Denne verdikonservatismen kobles samtidig til både sosial bevissthet med internasjonalt anslag, og vilje til å ta miljøansvar.

Joda, jeg vet at en slik kjapp framstilling kan risikere å ende som en serie karikaturer, men jeg tror tross alt dette favner noe av mangfoldet i det politiske landskapet. Samtidig er det sånn at partiene kontinuerlig søker å finne en balanse mellom å holde fast på sitt særpreg, og å tone seg ned slik at de blir fristende også for bredere velgergrupper. Dette vil også prege vårt grønneste parti.

MDG og det grønne skiftet

Fram til 2013 var norsk politikk preget av konkurransen mellom de nevnte partiene. I tillegg fantes en hel underskog av småpartier, som mange knapt hadde hørt om. Ett av disse var MDG, stiftet i 1988, men med gjennomslag kun i en håndfull byer/kommuner. Som vi vet endret dette seg sommeren 2013, da partiet plutselig vokste markant på meningsmålingene, og dermed etablerte seg som seriøst alternativ.

IMG_5982bDa jeg i årene etter skrev boka «Fra evig vekst til grønn politikk», forsøkte jeg å vise hvordan den grønne politikken har en forankring i økologismen som egenartet ideologi – og hvordan dette medfører at MDG søker å løse vår tids utfordringer gjennom det jeg beskrev som en grønn transformasjon av samfunnsutviklingen.

Dette bør ikke forstås som et rendyrket ideologisk prosjekt, ettersom den grønne politikken er åpen for dialog med både røde og blå impulser. MDGs politikk er likevel forankret i en distinkt visjon for samfunnsutvikling, som gir partiet særpreg og identitet – og som til felles med SP og KrF berører noe mer enn det venstre/høyre-skalaen fanger inn.

Det grønne særpreget synliggjøres mest av alt i møtet med natur, miljø og klima. De fleste, ja, kanskje alle de øvrige partiene tenderer til å redusere miljø til et administrativt politikkfelt, puttet inn i et departement som stilles på linje med en rekke andre departementer. Et grep som avlører en tanke om at vi kan fortsette langs samme kurs som før, med vekstbasert framskritt som bunnlinje. Brytningene mellom rødt og blått forblir det sentrale, tidvis koblet til kritiske debatter om samfunnsutviklingen – men; der miljøproblemene i begrenset grad favnes inn, ettersom disse anses som praktiske utfordringer som bør løses via tekniske, instrumentelle grep.

Denne måten å tenke på blir gjerne omtalt som økologisk modernisering. Det moderne samfunnet har gjennom 200 år etablert en rekke ordninger som sikrer sosial og økonomisk bærekraft. Til dette moderniseringsprosjektet jobbes det med å tilføye økologisk bærekraft som en tredje søyle. Lykkes dette kan miljøproblemene løses like effektivt som sosiale utfordringer, i samspill med en kontinuerlig økonomisk vekstimpuls.

Slik tenker omtrent alle i dag. Det diskuteres hvor offensive vi bør være, og partiene er gjerne uenige om hvilke virkemidler som er de beste – men spesielt klimapolitikken er i stor grad innkapslet i en diskurs som de ulike partiene er noenlunde omforent om. Å skape et grønt skifte gjennom økologisk modernisering er vår tids dominerende fortelling. Jeg antar at det bare et tidsspørsmål før selv FrP fremmer den med overbevisning, hvorpå kampen i årene framover vil handle mest om tempo og tekniske veivalg.

En grønn transformasjon av samfunnsutviklingen

Hvis menneskeheten lykkes med denne strategien, kan vi puste lettet ut og bevege oss selvsikkert videre inn i framtiden. Men hva om vi mislykkes, og plutselig befinner oss i akselererende miljøkriser – uten alternative fortellinger å gripe til? Dette spørsmålet burde vekke bekymring. Å satse alt på én hovedstrategi, i møtet med det som potensielt er en bombe under sivilisasjonen vår, er i beste fall et spill med skyhøy risiko.

Dette poenget sender oss tilbake til Miljøpartiet De Grønne, som ble etablert innenfor en strømning preget av høy bevissthet om at ulike naturmiljø-problematikker stiller oss overfor alvorlige utfordringer – og, enda viktigere; bevissthet om at disse utfordringene er skapt ut av og vevd inn i selve vår levemåte.

Det er denne tanken som gir partiet vilje til å stille kritiske spørsmål rundt det dominerende, økomodernistiske prosjektet. MDG utfordrer utviklingstrekk politikere flest vil unngå å diskutere, og skaper slik åpninger for viktige debatter om hvor vi vil med samfunnsutviklingen.

De grønt engasjerte tilbyr ingen entydig oppskrift på framtidens samfunn, snarere er visjonene mangfoldige. Noen drømmer om en verden av økolandsbyer, mens andre er mer villige til å velge pragmatisk fra et bredt spekter av løsningsgrep. Blant de sistnevnte møter vi de som er åpne for å nyttiggjøre seg den økologiske moderniseringens goder, konkretisert i form av alt fra elbiler til satsning på nye former for energi.

Variasjonen er likevel ikke større enn at deltagerne opplever seg som del av et grønt fellesskap. Her er det legitimt å kritisere overforbruket og sløsingen i samfunnet vårt, og kanskje legge til at et materielt forbruksnivå a la 1970- eller 1980-tallet faktisk ga et bra liv. De fleste grønne vil være enige om at utviklingen av et godt og trygt framtidssamfunn betinger noe mer enn avansert teknologi og instrumentelle løsninger. Det å sikre rommet for økologisk fundert etisk refleksjon, å løfte verdien av livskvalitet som noe mer enn materielt forbruk, å innse at sosial rettferdighet må favne alle som bebor vår felles heim, jordkloden – denne helhetspakken gir MDG en politisk sjel hinsides rødt og blått, som griper langt dypere enn til den økologiske moderniseringens evige framskrittstro.

I overskriften spør jeg om MDG er på villspor. De som hater partiet svarte nok kontant «ja», men dét skyldes at de ikke forsto hvor jeg ville med spørsmålet. Min bekymring handler nemlig om at teknologioptimisme og den slags kan medføre at også vårt grønneste parti ender med å selge sjela på vekstens alter. Det må ikke skje! – ikke fordi jeg er sikker på at de grønne har rett i ett og alt, selvsagt ikke, ingen av oss kjenner fasiten for hva som er best. Men; i en politisk offentlighet der ideen om evig vekst framstilles som både hellig sannhet og økonomisk nødvendighet, trenger vi noen som kan løfte vekstkritiske tanker.

I møtet med vårt tids miljøproblemer framstår norske politikeres dans rundt vekstens totem som en tvangsmessig øvelse. Derfor er det viktig med en genuint grønn stemme på Stortinget, en stemme som kan utfordre veksttvangen og åpne for nye tenkemåter.

Link til info om boka Fra evig vekst til grønn politikk

Michel Foucault [bokinfo]

Ett år etter debuten er jeg klar med ny bok, denne gangen en introduksjon til Michel Foucaults forfatterskap. Den har original vri, ved at begreper som diskurs, makt/viten, styring og selvforming introduseres via barnehagefeltet.

Det har vært en krevende tekst å skrive, men, jo, tror jeg har fått det til. Det har blitt ei bok for den som både vil forstå Foucaults begrepsunivers, og samtidig se hvordan analysegrepene kan anvendes til å belyse ikke bare barnehagen, men også helse, skole, NAV eller andre utsnitt av det moderne samfunnet. Det meste av det som behandles, kan nemlig gjenfinnes i helt andre felt, for den som vil la seg inspirere.

Jeg har også et håp om å bidra til å redusere antall misforståelser. Det er nemlig lett å feil- eller overtolke det Foucault skriver. Noe han delvis har bidratt til selv, gjennom retoriske formuleringer som innbyr til overdrivelser. Kunsten er å komme forbi dette nivået, fram til hans nyanserte analyser av verden vi lever i.

Høsten 2017 er boka på pensum i sosiologisk teori (NTNU) og barnehageledelse (DMMH), begge på masternivå.

Problematisering

Michel Foucaults prosjekt er problemdrevet snarere enn teoridrevet, forankret i et praktisk-filosofisk, engasjert forhold til samtiden. Han legger til grunn at alt må kunne møtes med kritikk – inklusive kritikken, ettersom også den vil romme muligheten for at uheldige løsninger presses gjennom.

Fb ForsideAnalysen starter gjerne med visse faglig-politiske løsninger på konkrete problemer. Det legges til grunn at disse etablerte ordningene kunne vært annerledes, og derfor også kan bli til noe annet. Barnehagen, skolen osv vil i dette perspektivet framstå som formet gjennom visse løsningsstrategier, koblet til visse problemfelt og deres mulighetsrom – der flertydige prosesser og koblinger har ledet fram til dagens ordninger. Det ligger viktige nyanser i det jeg skriver her. Framfor det typiske spørsmålet om hva noe «er», fokuserer Foucault på hvordan virkeligheten blir til, vokser fram, formes og eventuelt transformeres. En slik analyse betinger at en vender blikket bakover i tid, og har en viss tidshorisont på det materialet en går inn i.

Vi kan kanskje beskrive Foucaults bøker som empirisk-analytiske intervensjoner. De preges av en form for problemdrevet teoretisering, men søker ikke mot endelige teorier eller ferdiglagede begrepssett. Framgangsmåtene han bruker er tilpasset det konkrete prosjektet, og kan derfor ikke oppfattes som en systematisk metode. Det gjenkjennelige på tvers av ulike bøker handler mer om hvordan han formulerer sine spørsmål, hvordan han går fram i søket etter mulige svar, samt den diakrone framstillingen han hele veien søker i retning av.

Disse poengene har jeg forsøkt å utdype og klargjøre gjennom bokas innledningskapittel. Jeg bruker f.eks jakten på bedre kvalitet i barnehagefeltet (like relevant for skole, utdanning, forskning, helse, aldersomsorg, sosialt arbeid osv) som eksempel på hvordan en foucauldiansk studie kan vinkles.

Diskurs

Da jeg i 1995 reiste til England for å følge kurs i diskursanalyse, var begrepet tilnærmet ukjent i norsk samfunnsforskning. I årene etter fikk jeg gleden av å være blant de som introduserte perspektivet i Norge. Til tross for sterk motstand fra mange etablerte forskere, fikk det etterhvert solid spredning – og utvannet betydning. I dag omtales tidvis alt og ingenting som «diskurs». Boka søker seg tilbake til Foucaults bruksmåte, selv om den ikke nødvendigvis er så enkel å få tak på (han bruker ordet med ulike nyanser, og betydningen forskyver seg med årene).

Et viktig poeng er at vi bør unngå å redusere diskursanalyse a la Foucault til en metode. Det er bedre å se den som et blikk vi anlegger på virkeligheten – og koblet til det; en analysestrategi, en viss framgangsmåte i møtet med empirien. Når jeg betrakter noe i verden som diskurs, blir visse nyanser synlig for meg, og disse er annerledes enn hvis jeg hadde pratet om kultur, ideologi, struktur osv. La meg forsøke å formidle noe av dette, med enkle ord.

Vi reduserer ofte språkets ord og ytringer til en slags overflate, hvorfra vi kan grave oss ned til en «egentlig» virkelighet av subjektive intensjoner eller objektive fakta. Diskursperspektivet avviser at forholdet mellom språk og virkelighet er så enkelt, og mange antar at en dermed havner i motsatt ytterpunkt. Det vil si; at all virkelighet reduseres til språk, eller at språket ses som årsak til vår virkelighet.

Perspektivet er mer komplekst enn som så. Å analysere diskurser er ikke å omgjøre alt til språk, men å studere hvordan skiftende utsagn er virksomme og har formende effekter i det belyste problemfeltet. Eller, med litt andre ord; hvordan utsagnene oppstår og inngår i bevegelige prosesser der virkelighet formes og transformeres. I barnehagen kan dette belyses via ytringer om alt fra mindre sukker til økt bruk av kartleggingsverktøy. Det er ikke ordene i seg selv som gjør ei ytring til et diskursivt utsagn, men den sammenhengen de inngår i og effektene de har i formingen av virkeligheten.

Når vi føres med av en diskurs, innvirker det på hvordan vi betrakter virkeligheten, hva vi anser som sant, riktig og nødvendig, hvordan vi bearbeider det vi møter osv. Om du vil analysere en slik diskurs, bør du ta steget inn i den, og sette parentes rundt spørsmålet om den er sann eller ikke. For; ideen om at alle andre er fanget av diskurser, mens en selv er objektiv og derfor kan fortelle hvordan verden egentlig er, framstår mest av alt som en selvsentrert illusjon. Det vi derimot kan gjøre er å problematisere den utvalgte diskursen, følge dens utvikling, spredning og effekter, og dermed åpne den for kritikk.

Gjennom et langt kapittel klargjør jeg hva disse momentene impliserer, og hvordan vi gjennom analyse av «utsagn», «arkiv» og «viten» kan legge et grunnlag for en framstilling av diskursens komplekse orden. I barnehagen, i andre velferdsfelt, i samfunnet mer generelt.

Makt/viten

Gjennom sine analyser viser Foucault hvordan det moderne samfunnet har integrert stadig flere elementer ved menneskelivet i en organisert helhet, på et vis som medfører at vi både homogeniseres og individualiseres.

Utover 1970-tallet blir maktbegrepet viktigere for denne analysen. Her må vi holde tunga rett i munnen. Det er nemlig ikke en sentralisert makt med stor M vi møter. Ikke en makt som noen har eller eier, som stråler ut fra et gitt midtpunkt, som forstås som ensidig undertrykkelse og begrensning. Isteden forsøker Foucault å belyse det relasjonelle, produktive og formende ved makten. Framfor dens utvetydige nei, vil han utforske dens mangfoldige ja.

Tenk her på profesjonsutøveren, enten det er barnehagelæreren, sosionomen eller helsearbeideren vi snakker om: Er det ikke et kjennetegn at de alle inngår i sammensatte praksiser, innrettet mot det å frambringe og forme en spesifikk virkelighet? Profesjonenes ansvar er ikke primært å si nei, å sette opp stengsler mot virkeligheten, men snarere å ta steget inn i den, bidra til at individene tilpasses og blir del av en samfunnsmessig sunn tilstand.

Det vi blir oppmerksomme på her er det spekteret av praksiser, metoder, modeller, prosedyrer, strategier og teknikker som i ulike felt virker på hverandre – og slik gjør noe med virkeligheten. Det er ikke hvem som har makt som er viktig her, men hva de ulike teknikkene og praksisene inngår i, hvordan makten utøves og inngår i nettverk av friksjoner og forhandlinger, samt hvilke effekter alt dette har.

Makten framtrer her med ulike modaliteter, innsiktet mot varierte nivåer. Disiplinen retter seg mot enkeltkropper, mens befolkningsreguleringen retter seg mot samfunnskroppen og dens sosiale dynamikker.

Et viktig poeng for Foucault er at maktteknikkene inngår i og formes gjennom et kontinuerlig samspill med ulike former for viten. Tenk f.eks på det som er i spill i barnehagen rundt hvordan tid og rom kan formes og inndeles, hvordan kropper og gjenstander kan tilpasses hverandre, hvordan enkeltelementer kan samspille i en større helhet, hvordan ulike faktorer kan kombineres osv. Når vi tar i bruk ordet «viten» her, handler det om den brede veven av (tidvis motstridende) praksiser, der en rekke ulike vitenselementer formes, verdsettes, sorteres, fordeles osv – i et dynamisk spill mellom subjektposisjoner vi kan innta når vi vil si noe, og de vitensobjektene vi kan snakke om.

Det er dette som er i fokus. Det vil si; mye mer enn den formelle kunnskapen. Foucaults analyse handler dermed ikke om forholdet makt/kunnskap, men makt/viten. Interessant nok bruker både Store norske leksikon og Wikipedia (pr 9/4-2017) likevel begrepet kunnskap, ikke viten. Her vil et ryddeprosjekt være bra, fordi mer presist ordbruk vil bidra til bedre forståelse av analysens innretting.

Fokus på makt ledet til at Foucault også ble mer opptatt av motstand. Også her betraktes begrepene som relasjonelle. Motstanden fødes i samspill med makten, og vil aldri kunne fjerne denne, kun endre den ved at nye maktrelasjoner skapes. Den som drømmer om total frigjøring eller et maktfritt samfunn, må nok søke støtte i andre perspektiver.

Styring

Mellom 1970 og 1984 holdt Foucault årlige forelesningsrekker ved College de France. Stort sett sirkulerte han rundt tema som også behandles i bokform, men i forelesningene i 1978 og 1979 trer nye tema fram: styringsteknologier, sikkerhetsordninger, liberalistisk begrensningskunst, det økonomiske mennesket. Enkelt sagt forsøker Foucault å belyse hele den moderne, vestlige samfunnsformasjonen via begrepet governmentality (som han henter fram midt i ei forelesning, og som neppe var ment å leve videre, men som med tiden ga navn til en omfattende forskningstradisjon).

Analysen av styringskunstens genealogi bringer Foucault tilbake til førkristne tanker om forholdet mellom hyrden og hans flokk. Historien om Moses og utvandringen fra Egypt, illustrerer at hyrdens makt ikke er forankret i et territorium, men i det å ivareta og lede en multiplisitet i bevegelse.  Dette er selvsagt interessant i seg selv, men Foucaults grunnleggende poeng er at disse praksisene og refleksjonene skulle leve videre i den katolske kirken – og; med tiden skulle de få avgjørende innflytelse på hvordan forholdet mellom statsmakten og befolkningen ordnes på velfungerende måte.

På vei mot vår tid oppstår det i Europa en fase der styringsdiskursene legger til grunn at samfunnslivet er kontrollerbart, ja, at det er mulig å forme virkeligheten i dens detaljerte totalitet. Denne visjonen møter etterhvert veggen. Liberalismen fødes, med dens tanke om at total styring er en umulighet. God ledelse handler isteden om å spille på lag med virkelighetens krefter og motkrefter, få dem til å utvikle seg. Befolkningen og samfunnet kan utforskes, påvirkes og ledes via via. Det sentrale spørsmålet handler ikke lenger om hvordan herskeren kan si «nei», men om den beste måten å si «ja».

Foucault beskriver hvordan et indre begrensningsprisnipp etableres som styringskunstens fundamentale virkemiddel. Det grunnleggende spørsmålet blir: hvordan unngå å styre for mye? Det er ikke styringsgrepenes intensjon, men deres effekter, som avgjør om de er vellykket.

Denne tanken foredles videre, og Foucault beveger seg etter hvert helt fram til sin samtid (eneste gangen han gjør sånt), gjennom en original analyse av nyliberale styringsdiskurser. Det er lett å tro at nyliberalismen bare handler om frislipp av markedskrefter osv. Foucault ser isteden konturene av et målrettet arbeid med å implementere avanserte, subtile styringsteknikker, innrettet mot å spre økonomiens mekanismer inn i flest mulig hjørner av samfunnskroppen.

Han formulerer dette perspektivet i 1979. Snart fire tiår senere lever vi i den verden han så konturene av. Ikke bare relatert til staten, men også på lavere nivåer, inklusive den norske barnehagen. De nyliberale diskursene slo inn for fullt i Norge fra 1990-tallet, med den effekt at staten, kommunene, barnehagene og livet ellers har beveget seg gjennom en transformasjon – med bl.a selvforvaltning, humankapital, ledelseskompetanse og incitamenter til konkurranse som stikkord. I boka konkretiseres dette via kvalitets- og resultatstyring, et tema jeg tidligere har forsket på og publisert flere artikler om.

Selvforming

Et gjennomgående tema i Foucaults bøker på 1960- og 1970-tallet var hvordan vi gjennom diskursive formasjoner og makt/viten-matriser dannes som subjekter. På 1980-tallet åpner han for noe nytt, nemlig hvordan mennesker aktivt tar del i dannelsen av seg selv.

Dette må ikke oppfattes som noen plutselig overgivelse til subjektfilosofien. Det er ikke menneskets innside som er i fokus, men de praksisene hvorigjennom individet former og erfarer seg selv som subjekt. Disse selvets teknikker er ikke oppfunnet av individet, det handler snarere om modeller som er virksomme i kulturen og som en forventes å orientere seg mot.

I sine forelesninger om disse temaene brukes ordet «teknikk» til å belyse spesifikke øvelser og praksiser, der vår relasjon til både oss selv og våre sosiale omgivelser ivaretas og formes – mens «teknologi» brukes til å si noe om den helheten teknikkene inngår i. Foucault bereder slik grunnen for en utforskning av selvets teknologier, som en tilføyelse til etablerte studier av produksjonsteknologier, kommunikasjons-/tegnteknologier og maktteknologier.

Alle er viktige, men ulike forskere har gjerne forankret seg på ulike steder. Foucault plasserer f.eks Karl Marx i skjæringspunktet mellom produksjonsteknologier og maktteknologier, mens han skriver sine egne undersøkelser inn mellom maktvarianten og selvformingen (i møtet mellom disse kan vi identifisere den rasjonaliteten og praksisformen han benevner «governmentality»).

I sine siste leveår er det selvets teknologier og selvformingen han konsentrerer seg om. Han forsøker derfor å etablere en etikkens eller selvets genealogi, innrettet mot å analysere de praksisene som våre erfaringer formes og bæres gjennom. Hvordan etablerer vi oss som subjekt for erkjennelsen? Hvordan former vi oss selv i samhandling med andre? Hvordan utvikler vi oss til et moralsk subjekt?

Han rakk så vidt å gi ut to bøker om temaet. Med forankring i antikkens Athen og Roma belyser han en selvformingens livskunst, og viser hvordan det var viktige forskyvninger i teknikkene og praksisene mellom det gamle Hellas og Romerriket. Ei tredje bok skulle bringe analysen videre inn i det kristne samfunnet, men han døde før denne var fullført.

I tilgrensende tekster er han bl.a opptatt av hvordan bekjennelsen etablerer seg som en viktig teknikk i vår kultur. Tenk på den katolske skriftestolen, og vi ser en praksis innrettet mot å få hver enkelt til å italesette seg selv, for derved også å utvikle grunnlaget for å kunne ivareta, forvalte og lede selvet. I det moderne samfunnet forvitrer den religiøse konteksten, og formene justerer seg inn i mer verdslige varianter – der de mangfoldiggjøres til alt fra medarbeidssamtaler til et arsenal av selvhjelpspraksiser.

Boka som helhet

Sekvensene ovenfor gir en liten smakebit på en mye mer omfattende helhet. For å gjøre det kort, har jeg nedprioritert barnehagefeltet. Mange har uttrykt overraskelse over koblingen. Hva kan vel egentlig Foucault fortelle oss om barnehagen? Et mulig svar er «ingen ting». Hans prosjekt handlet om andre tema, framstilt gjennom store idéhistoriske sveip. Likevel: gjennom sine tekster åpnet han for kritisk forståelse av den moderne samfunnsformasjonen. En virkelighet der også barnehagen har funnet sin form. Foucaults redskapskiste kan derfor, som antydet ovenfor, brukes til å åpne også barnehagevirkeligheten (og dermed hele det moderne velferdssamfunnet) for kritisk refleksjon.

Fra motsatt synsvinkel kan vi spørre om barnehagen kan fungere som et prisme for forståelse av Foucaults prosjekt? Kanskje ikke barnehagen i alle dens aspekter, feltet rommer tross alt mye ulikt. Likevel: de aspektene ved virkeligheten som Foucault favner med begreper som diskurs, makt/viten, dispositiv, teknologi, styring, subjektivering og selvforming er virksomme både i og rundt barnehagens praksisfelt. Det faktum at barnehagen de senere årene har vært preget av brytninger rundt både innhold, retning og metodebruk, bidrar til at det foucauldianske blikket oppleves som relevant og viktig.

I boka har jeg derfor forsøkt å skrive disse to søylene sammen til en helhet. I del A gir jeg en skisse av barnehagen som problemfelt, med blikk både på samtiden og på feltets forhistorie. Deretter et langt, frittstående kapittel som steg-for-steg beveger seg gjennom Foucaults analyser av galskap, medisin, humanvitenskap, fengsel og disiplin, seksualitet og livsregulering, liberal styringskunst og praksiser for forvaltning av selvet. Disse to kapitlene klargjør for del B, som går dypere inn i de fire begrepsfeltene gjengitt ovenfor; diskurs, makt/viten, styring og selvforming.

Med det avrunder jeg gjennomgangen, som selvsagt bare berører overflaten av de temaene boka framstiller. Jeg håper smakebiten har fått fram at boka har bred bruksverdi. Ikke bare for de som har faglig-politisk interesse for barnehagen, men også for velferds- og profesjonsfelt som sosialt arbeid, helse, skole og utdanning, samt for sosiologer og samfunnsforskere mer generelt.

Link til bokanmeldelse i Avisa Hemnes

Link til intervju i Sosiologen.no

Om du ønsker å kjøpe boka, kan den bestilles fra Fagbokforlaget

Kapitalisme – en grønn kritikk

Hva er kapitalisme? En ideologi, et helhetlig system – eller snarere en samling praksiser, teknikker, anordninger osv som vi samler via ordet «kapitalisme»? Hvor kommer kapitalismen fra, og hva er dens konsekvenser? Bør vi verne, endre eller fjerne den?

For noen er svaret på disse spørsmålene enkle og udiskutable. For andre er dette en kompleks problematikk uten entydige svar. Selv er jeg usikker på hvor jeg står. Kritisk ja, men hvor kritisk? Jeg skriver for å søke meg i retning av mulige svar. La meg starte med noen innledende avklaringer.

Om kapitalismen

Store norske leksikon beskriver kapitalismen som «et økonomisk system basert på at den økonomiske virksomhet organiseres av kapitaleiere, som benytter sin kapital til å anskaffe produksjonsmidler og råvarer m.m., og til å lønne arbeidskraft».

Jeg liker at definisjonen legger vekt på kapital og kapitaleiere, ikke på hvem disse eierne er, for dét er et sekundært spørsmål. Et kritisk punkt er at fokuset kun er på produksjon, mens handel og finans ikke nevnes her.

Legg merke til ordet «system». Det signaliserer at kapitalen, kapitalisten, de ansatte, produksjonsmidlene osv inngår i en definerbar helhet. Mon tro om dette leder tanken for mye i retning av noe enhetlig og entydig? Et alternativ er at vi ser for oss et sett av praksiser, teknikker osv, preget av visse måter å gjøre ting på, og visse ordninger som støtter opp om dette – der helheten framstår som en bevegelig, variabel formasjon snarere enn et lukket system…

Selv om denne teksten blir ganske lang, er det ikke ei bok. Jeg har fått innspill om instrumenter som burde vært berørt, pluss at jeg kunne belyst hvordan ulike komponenter har endret seg gjennom historien. Det er viktig ja, men alt kan dessverre ikke tas med i en tekst som dette.

Om den grønne kritikken

Når jeg etterhvert vender blikket i kritisk retning, er et viktig poeng at jeg ikke skriver om konkrete løsninger, men om politiske tenkemåter. Tilbake i 2013/14 publiserte jeg flere tekster om forholdet mellom liberalisme, sosialisme, anarkisme, feminisme, konservatisme og grønn politikk (du finner dem via Innhold i menylinjen). De ble senere innarbeidet i boka Fra evig vekst til grønn politikk.

Jeg beskriver her økologisme som en egenartet ideologi, mens det bredere begrepet grønn politikk forstås som skapt i brytning mot og samspill med liberalisme, sosialisme osv. I dette rommet finner vi en håndfull posisjoner som alle er grønne, men likevel leder i forskjellig retning:

  1. Noen mener at vi trenger en radikal, økologistisk transformasjon av samfunnslivet.
  2. Noen sier at politikken må gis en tydelig grønn innramming, i dialog med impulser fra både venstre og høyre.
  3. Noen slår fast at grønt kun vil få kraft hvis det kobles entydig til det røde og venstreradikale.
  4. Noen tenker at sosialliberalisme og/eller verdikonservatisme gir den beste veien til grønn samfunnsutvikling.

Disse grønne variantene brynes mot en mer «grå» tenkning, der ulike partier har det til felles at de mener at bare en offensiv vekstpolitikk kan sikre både framskritt og evne til å løse ulike problemer. Vi møter dette delvis i form av sosialdemokratisk samfunnsorganisering med stø kurs og stabil blandingsøkonomi, og delvis i en mer liberalistisk variant med større vekt på konkurranse, markedsøkonomi og global handel. Disse to posisjonene dominerer dagens politiske virkelighet, og trenger nettopp derfor å utfordres av den typen grønn kritikk jeg vil utlede i denne teksten.

Alle de nevnte posisjonene vil nærme seg kapitalismen fra ulikt ståsted, noe vi kommer tilbake til. Først skal vi ta oss tid til en gjennomgang av kapitalismens historie, formet i møtepunktet mellom ei kapitalismebok av James Fulcher (2015), min egen grønn politikk-bok (Hammer 2016), samt det mangfoldet av tekster denne er forankret i (Fukuyama, Polanyi, Foucault, Klein m.fl). Poenget er å skape en kunnskapsmessig forståelse av hvor mangefasettert kapitalismen er. Dette er viktig for å kunne utvikle en treffende kritikk.

Kapitalismens historie

Ifølge James Fulcher (2015:12) handler kapitalismen grunnleggende sett om å investere penger for å tjene penger. Dette gjaldt også på de gamle markedsplassene. At varer som fisk, korn, krydder og tøy kjøpes, fraktes til et annet sted, for så å selges med fortjeneste, er med andre ord ingen ny praksis. Handelskapitalismens genealogi strekker seg langt tilbake i historien.

Tilsvarende har produksjonskapitalismen utviklet seg gjennom en lengre, ikke-planlagt prosess. Tilbake på 1200-tallet fantes det klesproduksjon basert på arbeidsdeling, der kleshandlere i bl.a Flandern importerte ull fra England, og slik bidro til kommersialisering av engelsk jordbruk. Den innkjøpte ullen ble gitt videre til lokale spinnere og vevere, med oppdrag om å produsere de klærne handelsmennene skulle selge.

IMG_5476b

Disse praksisene spredde seg etter hvert til det britiske samfunnet. En økonomi preget av småskala produksjon, markedsomsetning og forbruk tok dermed form. Veksten i produksjonen av klær og husholdningsprodukter var markant. Mer lønnsarbeid medførte samtidig at flere mennesker fikk penger å kjøpe for. Markedsrelasjonene ble flere; det forløste en ny dynamikk.

Føydalismen var ikke så etablert i England som mange andre steder. En gryende pengeøkonomi kunne dermed utfordre det bestående. De føydale strukturene ble erstattet av privat eiendom, vareproduksjon og arbeidsfolk. Et mer markedsorientert jordbruk stimulerte til effektivitet, innovasjon, teknologisk utvikling, bedre organisering, økt produksjon og økt matsalg. Et sted i denne historien gjorde patent det mulig å få eierskap til egne oppfinnelser. Eiendomsretten var en avgjørende betingelse for den nye økonomiens funksjonsmåte.

Også finanskapitalismen utviklet seg over lengre tid. Aksept av bankvirksomhet og rente på lån økte muligheten til å investere i ny teknologi, starte virksomheter osv. Aksjer medførte at folk som aldri hadde møtt hverandre kunne spre risiko gjennom å investere i felles virksomhet. Veksler medførte at penger kunne bevege seg mer over lengre distanser. Kapitalistiske instrumenter har spor helt tilbake til 1100-tallets Genova og Venezia, og ble senere utviklet i 15-1600-tallets Holland, der den første børsen ble etablert i Amsterdam.

Årsaker til kapitalismen

Vi ser at kapitalismen ikke var en skrivebordsteori, ei heller en ideologi eller et fastspikret system. Det var snarere en samling praksiser, teknikker og anordninger som utviklet seg over tid, litt her og litt der, i brytning mot ulike samfunnsstrukturer.

Når vi søker etter årsaker til utviklingen, peker mange på uavhengige bystater med mye makt til kommersielle og finansielle interesserer. Men, den tidlige produksjonen finner vi i rurale områder, med kombinasjonen billig arbeidskraft og innovasjon av nye produksjonsmetoder som viktige faktorer. Kapitalismens opphav på landsbygda, i jordbruket; ikke vår første tanke kanskje?

Noen mener at kapitalismen må forstås i forlengelsen av det føydale samfunnet. Et system preget av strengt hierarki mellom lensherre og vasall, med plikter som måtte oppfylles. Men samtidig var dette systemet desentralisert og relasjonelt. Lå det ikke åpninger for fleksibilitet og dynamikk her?

I den føydale orden hadde matprodusenten en grad av frihet (til forskjell fra slavene i andre samfunnstyper), samtidig som forpliktelsene til lensherren medførte at han var nødt til å produsere et matoverskudd for omsetning (til forskjell fra samfunn med selvforsørgende småbønder). Koblingen mellom frihet og krav om å være produktiv; vi kjenner vel dette igjen også i dagens kapitalisme?

I dette åpnet den voksende pengeøkonomien en helt ny mulighet: vasallen fikk mulighet til å kjøpe seg fri fra forpliktelser. Men da måtte han først tjene penger. Jobbe litt ekstra, oppnå økt frihet. Denne muligheten medførte at flere søkte lønnsarbeid. Dermed fikk markedene flere kunder.

Flere ulike faktorer samspiller her. Men, det hadde ikke trengt å gå sånn. Det skjedde ikke i Øst-Europa, der de føydale hierarkiene besto. At bøndene i Vest-Europa hadde kapasitet til å organisere seg og kjempe for frigjøring var viktig for framveksten av nye praksiser.

Det handlet nok delvis om en politisk struktur der makt var fordelt mellom en rekke småstater. Tenk på Kina: en sentralisert stat forankret i en enhetlig elite, der økonomien ble både regulert, skattlagt og underkuet, og der militærmakt, territoriell tenkning og store prosjekter gjorde det umulig for noen ny økonomisk dynamikk å vokse fram…

Europa var derimot preget av politisk fragmentering, dynastisk konkurranse, urban autonomi og kontinuerlige brytninger mellom styrer og styrt. Dette åpnet et mulighetsrom for innovativ økonomi. Men et anarki var det ikke. Kongedømmene sikret stabilitet, noe den framvoksende markedsomsetningen, akkumulasjonen av kapital og lønnsarbeidet var avhengig av.

Staten var hele veien en avgjørende faktor bak kapitalismens utvikling. Markant tydelig under merkantilismen, der det sentrale spørsmålet var hvordan nasjonens rikdom og makt kunne økes, med handelsoverskudd som suksessfaktor. Dette forløste innovasjoner i den økonomiske tenkningen. Handelskapitalismen ekspanderte, og arbeidskraften ble mer mobil. Gryende nasjonale enhetsbestrebelser tok form, inklusive etablering av nasjonale markeder på tvers av by og land.

Samtidig ga inntrengningen i Asia, Afrika og Amerika åpninger for nye markeder og økt handel. En handel som krevde både høy kapitaltilgang og effektiv organisering av kapitalstrømmen, og som samtidig medvirket til økt kommersialisering av den europeiske kulturen.

Vi må også nevne den protestantiske etikk og kapitalismens ånd. Max Webers berømte tese gjør oss oppmerksom på hvordan kombinasjonen av hardt, verdslig arbeid og nøktern livsstil bidro til økt sparing og dermed til at mer kapital kunne reinvesteres i framtidig avkastning. I tillegg medførte protestantismens verdslige orientering at munkevesenets disiplinære teknikker ble spredd ut i hverdagslivet, hvilket nok bidro til det moderne samfunnets økte produktivitet.

Oppsummering rundt år 1800

Jeg har skissert en utvikling preget av komplekse samspill mellom en rekke ulike faktorer, med gradvis utvidelse av rommet for kjøp og salg, økende risikovilje og aksept for handel, konkurranse og profitt. Mennesker som ønsket å tjene penger, evt gjøre livet sitt enklere, utviklet nye teknikker og praksiser – samtidig som den økende produksjonen og handelen bidro til økt arbeidsdeling og spesialisering.

I en tid der kapitalismen enda bare var en kraft blant mange, framhevet Adam Smith nettopp arbeidsdelingen som avgjørende årsak til forbedring av arbeidets produktive krefter, i samspill med en voksende pengeøkonomi som forenklet byttetransaksjonene og økte arbeidets lønnsomhet. Hvorpå akkumulasjonen av kapital ville gi økt investering, produksjon, omsetning og velstand.

Husk at denne visjonen ble formulert i ei tid der kapitalismen omfattet en mye mindre del av samfunnet enn i dag. Utviklingen var preget av økende fleksibilitet og dynamikk, der folk var mindre fastlåst til sine roller enn tidligere, og der den gryende kapitalismen var en formende kraft.

Den liberale tanken tok form her. Den ledet ikke bare til ideen om frie markeder, men også til krav om demokratiske fellesskap, like muligheter og utvikling av velferdsordninger. Et poeng som er lett å glemme når vi betrakter den moderne kapitalismens skyggesider.

Industrikapitalismen

Kapitalismens gjennombrudd på 1700-tallet åpnet for industrialismen på 1800-tallet. Markedsrelasjonenes spredning og økt forbruksvekst medførte økt etterspørsel. Dermed ble det mer rom for investeringer i stordrift. Matproduksjonen ble samlet i større enheter, verksteder ble til fabrikker, behovet for arbeidskraft vokste, andelen lønnsarbeidere økte.

De nye produksjonsformene betinget at arbeiderne ble samlet og disiplinert, slik at en kunne etablere et regulært, tidsstrukturert arbeid. En sideeffekt av dette var at «fritid» ble en realitet. En fritid som kunne fylles med innhold, og som med tiden ble kommersialisert. Slik åpnes en dynamikk der nye behov ledsages av nye varier og tjenester.

Lønnsarbeidet er m.a.o ikke bare koblet til produksjon, men også til forbruk, og dermed innlemmet i kapitalismens praksiser på både input- og output-siden. Når mennesker må kjøpe det meste en trenger, skapes det behov som må dekkes gjennom økt produksjon.

Dette kan nok sies å utgjøre en nøkkel til den industrielle kapitalismens heftige ekspansjon, der vi alle bindes fast i en logikk av kjøp og salg. Slik kommer hele samfunnet for første gang til å preges av de nye praksisformene. «In capitalism proper the whole economy becomes dependent on the investment of capital» (Fulcher 2015: 13).

Der markedsplassen tidligere var en romlig avgrenset størrelse, ble den gradvis mer abstrakt. Det vil si; markedet eksisterer der mennesker kobles gjennom kjøp og salg av varer, tjenester, arbeid og penger. I dette spillet er konkurranse en realitet, med evnen til kontinuerlig endring som suksessfaktor. Kapitalismen ble født ut av sosiale dynamikker, og har siden forøkt denne dynamikken i stort tempo.

Underveis spredte den seg utover jordkloden. Via utbygging av infrastruktur i koloniene ble det skapt en global økonomi, med økt mobilitet av folk, varer og penger. Verdenshandelen ble tre-firedoblet mellom 1870 og 1914, og kapital fløt mye friere. Tidens globale strømninger rommet et komplekst samspill av mennesker, handel, lagerhold, skipsfrakt, forsikringsordninger, markedsføring og utvikling av internasjonal finans.

Parallelt med dette rullet en ny etappe av den industrielle revolusjonen fram. Større og mer avanserte industribedrifter ble motorer i samfunnslivet og politisk maktfaktor. Tettere kobling mellom vitenskap og teknologi medførte at kjemikalier, syntetiske produkter, elektrisitet og kjølesystemer ble industrielt viktigere. Dette åpnet samtidig for utviklingen av et massekonsumsamfunn, med markeder for elektrisitet, telefoni, biler, husholdningsapparater, hjemmeinnredning, radioer og en økende mengde oljerelaterte produkter.

Innovasjonen var fra starten mye preget av kreative oppfinnere, men ble med tiden mer systematisert. En mer organisert kapitalisme tok slik form, i en kontinuerlig utveksling mellom vitenskap, teknologi, politikk og økonomisk ekspansjon.

Regulert kapitalisme

Den tidlige industrikapitalismen hadde et anarkistisk preg, uten motstand fra verken arbeidsorganisering eller statlige inngrep. Dette skapte en kombinasjon av intensiv vekst, økte forskjeller, oppløsning av lokale fellesskap og industriområder preget av stor sosial nød. Karl Marx var blant de som reagerte. Motkrefter ble mobilisert, og kapitalismens grunnstruktur med skillet borgerskap/proletariat var etablert.

Dette fikk effekter. Fra sist halvdelen av 1800-tallet og fram til 1970-tallet gikk vi inn i en langstrakt fase der økonomien i større grad ble styrt, regulert og begrenset. Både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden ble mer organisert.  Tendensen til markedsmessig konsentrasjon og stordrift medførte større oppmerksomhet fra statens side.

Denne styringsviljen økte markant gjennom første verdenskrig, samtidig som internasjonale konflikter ledet til nasjonal proteksjonisme. Arbeidsklassen ble i økende grad inkorporert i en sosialliberal samfunnsorden. Dette bidro til at velferdsstaten vokste kraftig i omfang, og det offentlige eierskapet ble mer legitimt.

Ved inngangen til 1970-tallet var velferdsstat, korporative relasjoner og omfattende offentlig eierskap veletablert i det vestlige samfunnet. Ti år senere, gjennom 1980-tallet kollapset denne ordenen, og en mer rendyrket markedstenkning vant igjen fram.

Nyliberalisme

I grønn politikk-boka beskriver jeg hvordan en nyliberalistisk strømning helt fra rundt 1945 hadde beredt grunnen for det skiftet som inntrådte. En viktig tese her er at nyliberalismen ikke må reduseres til en tilbakevending til klassisk liberalisme. Snarere handler det om vilje til å bruke politiske grep aktivt for å spre økonomiske mekanismer utover i samfunnskroppen (jfr innføring av anbudsprinsipp, resultatmålinger som incitament til konkurranse osv) – inkludert gjennom krav om systematisk utvikling av samfunnets humankapital.

Det at denne diskursen vant hegemoni, var koblet til reelle utfordringer ved den regulerte kapitalismen. Økt internasjonal konkurranse skapte press mot etablerte industrisamfunn, hvilket åpnet døren for flytting til lavkostnadsland. Andre utfordringer kom fra økende motstand mot høyt skattenivå, og gryende misnøye med offentlige velferdstilbud. Individualisme og valgfrihet vokste fram som alternativ til den regulerte, sosialliberale (evt sosialdemokratiske) ordenen.

Dette åpnet for en flom av markedsgjøring.  Deregulering var derimot mer retorikk enn realitet, ettersom nyliberalismen i praksis handlet om å regulere fram konkurransens dynamikk. Til dette trengtes et omfattende arbeid med å etablere indikatorbaserte mål- og rapporteringssystem, som skulle sikre kontroll, feedback, konkurranse og selvregulering.

I den vekstmekanismen som tar form her står ikke stat og private aktører i motsetning til hverandre. Det å fokusere kun på private aktørers kapitalistiske praksis, beskriver jeg i grønn politikk-boka som en fattig analyse. Vekstmekanismen er snarere forankret «i spillet mellom markedskrefter, menneskelige behov, velferdsordninger og statlige interesser» (s.84) – eller, med litt andre ord: «veksten skapes i næringslivet, av kapitalistene, men samtidig er disse politikkens leverandører» (s.83).

Globalisering og finanskrise

Et vesentlig trekk ved kapitalismens utvikling etter andre verdenskrig handler om geografisk ekspansjon. I samspill mellom multinasjonale konsern, internasjonale finansstrømmer og grenseløs forbrukerkultur ble en global økonomi skapt. Etablering av frihandelsområder, tollunioner, fellesmarkeder og pengeunioner understøttet utviklingen. De multinasjonale selskapenes økte makt innenfor finanssektoren, kull, olje og gass, våpenindustrien, kjemisk industri, legemiddelindustrien, landbruksindustrien osv er et høyst problematisk trekk ved denne utviklingen.

Ovenfor nevnte jeg arbeidsdelingen som både en effekt av og forutsetning for spredningen av kapitalistiske praksiser. Lenge var denne arbeidsdelingen konsentrert innenfor hvert samfunn. I dag er dette spredt utover hele jordkloden, med den følge at proletariatet har økt med flere millioner i nyere tid. De store industriene har gjennom dette fått stor makt over arbeiderne, som tidvis unyttes og utbyttes på det groveste. Det uregulerte og billige arbeidet utkonkurrerer samtidig arbeidskraften i mer moderniserte samfunn (en kilde til høyrepopulismens framvekst).

Kommunikasjonsteknologi, utviklingstrekk i jordbruket (der planter, korn, gener og vann tidligere var gratis felleseie, men har blitt varer det kreves penger for) og turisme (stadig nye steder og kulturer omgjøres til kommersielle varer) er andre bidragsytere til kapitalismens globalisering i nyere tid.

Likevel; det som virkelig endret seg fra 1990-tallet var kraften i den spekulative pengeøkonomien, koblet til global finansflyt, internasjonale investeringer, valutahandel, derivater osv. Det nyliberale frislippet medførte en heftig vekst i den finansielle industrien, med økende internasjonal konkurranse og med økte muligheter til kjapp gevinst.

Med finanskrisen fra 2007-2008, som etter hvert ble en realøkonomisk krise, møtte denne økonomien veggen med et smell. For historikere vil nok en viktig problemstilling i årtier framover handle om hvorfor denne krisen ikke ble søkt løst med grep utenfor den nyliberale forståelsesrammen. Samtidig bør vi erkjenne at en tross alt klarte å forhindre at krisen ble verre enn den ble. Et omforent bilde av disse årene tar nok enda noen år å etablere.

Kritisk drøfting med grønt anslag

Vi kunne tilføyd  mange nyanser og mye refleksjon til den kjappe gjennomgangen ovenfor. Uansett, det vesentlige har vært å få fram at mange ulike komponenter med tiden har blitt ført sammen i den formasjonen vi omtaler som «kapitalisme». Et avgjørende skifte inntådte på 1800-tallet, da de kapitalistiske praksisene for første gang favnet store deler av samfunnet, og slik blir en formende kraft i samfunnsutviklingen – samtidig som de ble rammet inn i et liberalt styringsregime. For også liberaleren vil styre, bare at dette gjerne skjer på distanse, med varsomhet, i samspill med samfunnets og den kapitalistiske økonomiens egendynamikk.

La oss vende blikket i kritisk retning. Innledningsvis skisserte jeg fire grønne posisjoner. Vi kan anta at kapitalismens historie framstår høyst ulikt for disse:

  1. De som ønsker en egenartet økologistisk politikk, fokuserer kritisk på sideeffektene av modernitetens vekst og spredning, der kapitalismen inngår som sentral drivkraft – og spør: hvordan har moderniseringen endret menneskelivet og skadet naturen? Ut fra dette vil de søke i retning av en ikke-kapitalistisk framtid, gjerne formet via desentraliserte prosesser og lokale kretsløp.
  1. De som søker å forene en økologisk kjerne med dialog i retning både venstre og høyre, har sympati med den første gruppens kritiske visjon, men tviler på at den er realiserbar i nær framtid. Samtidig er de mer pragmatisk innstilt til både statlige styringsgrep og kapitalistiske praksisers mulige plass i den videre samfunnsutviklingen.
  1. De som vil at grønt skal kobles til det røde og venstreradikale, anser de negative effektene av industrialisme, global handel og hensynsløs finansindustri som kapitalismens sanne ansikt, og inntar en sterkt kritisk, ja, for noen en direkte antikapitalistisk posisjon. Blant sistnevnte lever drømmen om offentlig eierskap av produksjonsmidlene osv.
  1. De som vil koble grønt til (sosial-)liberalisme og verdikonservatisme legger til grunn at kapitalismen er en ressurs, men vektlegger at den må balansere mot andre verdier – og er åpne for indirekte reguleringer og en viss begrensning. Dette må imidlertid skje via varsomme grep, slik at en ikke ødelegger økonomiens innovative kraft.

I tillegg kommer som nevnt sosialdemokratiet (som vi kunne skrevet inn mellom pkt 3 og 4) og den nyliberale økonomismen (til høyre for pkt 4). Disse har anno 2017 mindre grønn forankring enn de fire nevnte posisjonene, men er utvilsomt avgjørende for en helhetlig forståelse av kapitalismens stilling i samfunnet vårt.

Antipati eller kritikk?

Er jeg kritisk til kapitalismen? Ja, helt klart. Hva med nyliberalismens grep? Yepp, markant kritisk. Spekulativ finansindustri, miljøskadelig produksjon, uhemmet global omsetning, evig forbruksvekst, økende forskjeller; alt dette trenger utfordring og kritikk. Gjør dette meg til antikapitalist? Nei, for skulle jeg være dét, måtte jeg kunne framlegge et alternativ som ville fungere i global målestokk. Det kan jeg ikke pr 2017.

Den venstreradikale, røde diskursen om offentlig felleseie av produksjonsmidlene og regulert forbruk etter behov lever fortsatt som en antikapitalistisk strømning. Jeg anerkjenner at det er en legitim posisjon, som reiser viktige utfordringer, men har lite tro på at dette representerer veien til den grønne framtiden.

Mer sympati opplever jeg i møtet med en økologistisk strømning med anarkistisk anslag, der en ser for seg at vendingen bort fra kapitalismen vil vokse nedenfra, ved at stadig flere mennesker forkaster konkurranselogikken og dyrkingen av Mammon, til fordel for samarbeid og et enklere liv. Men selv om denne visjonen vekker gjenklang, tenker jeg nok samtidig at den som globalt prosjekt blir urealistisk.

Framstillingen av kapitalismens historie synliggjorde hvordan dens praksiser og teknikker vokste fram parallelt med en gradvis utvikling av demokrati, menneskerettigheter og velferdsordninger. De som vil hente ut én komponent innenfor denne helheten og trampe på den, bør erkjenne faren for at noe viktig kan gå med i dragsuget.

De kommunistiske regimene som ble etablert i varierende form i ulike land hadde nok sin form for stabilitet og sosiale sikkerhetsnett. Sentraldirigeringen av økonomien kastet imidlertid vrak på viktige liberale verdier og endte med maktkonsentrasjon, undertrykkelse og fravær av frihet. Ødeleggende for naturmiljøet var de også. Da regimene i Sovjetunionen og Øst-Europa møtte veggen, ble kapitalismens viktigste utfordrer borte. Kina må vel i dag betraktes som et statskapitalistisk system, som utnytter de økonomiske mekanismene for alt de er verdt – men uten å gi individene samme grad av politiske friheter som i demokratiske land.

Derimot finner vi en rekke mer avgrensede eksempler på ikke-kapitalistisk livspraksis. Urfolk som lever utenfor det moderne samfunnet. Økoanarkistiske småsamfunn rundtomkring. Amishene i USA. Det er bra at slike alternativ finnes, og at de overleverer. Men veien er lang derfra til at disse skulle kunne fungere som rettesnor som hele den globale økonomien. Anno 2017 er det derfor god grunn til å si at endringene heller må formes fra innsiden:

«Mangfoldet og kapasiteten til endring [i ulike kapitalistiske samfunn] vil gi mulighet for reform. Reform krever imidlertid engasjement med kapitalismen og kan ikke oppnås gjennom bevegelser som stiller seg på utsiden og kun demonstrerer mot den» (James Fulcher 2015: 126, min oversettelse)

Jeg tror sitatet treffer noe grunnleggende viktig. Pr i dag finnes det ikke noe realistisk alternativ. Noen drømmer likevel om at hele systemet kan knipses bort og erstattes av en rasjonell skrivebordmodell over det lytefrie samfunnet, basert på at mennesker egentlig er bare gode og heller vil samarbeide enn å konkurrere. Er ikke dette en naiv, idealistisk og tidvis farlig drøm? Er det ikke bedre å yte motstand og kritikk fra innsiden, enn å drømme om en antikapitalistisk revolusjon?

Kriser

Siden tulipankrakket i Nederland i 1637 har kriser vært en erkjent del av kapitalismens realitet. Ulike mekanismer bidrar til dette. Høy produksjon kan skape krise på grunn av lav etterspørsel. Synkende produksjon kan medføre heftig prisøkning og påfølgende ustabilitet. Internasjonal arbeidsdeling skaper gjensidig avhengighet som kan spre kriser fra land til land. Spenninger mellom internasjonal handel og nasjonal beskyttelse er en evig kilde til problematikk.

Fra 1970-tallet har verdensøkonomien befunnet seg i en tilstand av ustabilitet, på kanten av nye kriser. Lånefinansering av forbruk og sterk økning i gjeldsnivået har skapt en tikkende økonomisk bombe. At kapitaleiere samtidig har flyttet penger fra realøkonomien til finans- og spekulasjonsmarkedene bidrar ikke akkurat til stabilitet. Med finanskrisen fra 2007-2008 ble alle disse problemfaktorene satt på spissen.

Likevel, der Karl Marx beskrev veien fram mot den store krisen, har realitetene snarere vist stor evne til å tilpasse seg opp- og nedturene. Dette har også skjedd det siste tiåret. Staten viste seg i stand til å møte krisen.

Nå er det selvsagt ikke gitt at dette alltid vil skje. Kapitalismens produksjon og omsetning skjer innenfor rammene av naturmiljø, samfunnsmessig infrastruktur og sosiale mekanismer. Det er gjerne staten som sikrer disse faktoren. Når denne presses av krav om utgiftskutt, privatisering og begrenset handlingsrom, kan effekten blir at statens evne til å bære byrdene reduseres. I så fall svekkes de institusjonene og strukturene den kapitalistiske økonomien er så avhengig av, noe ingen er tjent med.

«En markedsøkonomi og et høyt nivå av velstand kommer ikke ut av ingenting, men hviler på et skjult institusjonelt fundament bestående av eiendomsrett, lovstyring og en grunnleggende politisk orden» (Francis Fukuyama 2011: 13, min oversettelse).

Dette aspektet ved samspillet mellom kapitalismen og staten blir lett oversett, fra begge sider av det politiske spektrumet. En grønt fundert kritikk av dagens samfunnssystem, vil kunne handle om en revitalisert forståelse av hva dette samspillet impliserer og hva som skal til for at det skal fungere bærekraftig i en tid med økende miljøproblemer.

Den regulerte kapitalismens mulighetsrom

Overgangen til regulert kapitalisme impliserte at markedsmekanismene fortsatt fikk virke, men innenfor mer definerte rammer. Dette skjedde på forskjellig vis i ulike land. I Norge fikk vi en kombinasjon av sterk arbeiderbevegelse, velutviklet velferdsstat, korporativt samarbeid og en industrialisering som delvis var statlig iscenesatt. Dette spilte seg ut via et rødt/blått vekstkompromiss, der interessekampen ble nedtonet til fordel for felles innsats for å øke verdiene til fordeling.

I USA møter vi en helt annen variant, mer individualistisk, færre arbeiderrettigheter, mindre vilje til omfattende velferdsordninger. Derimot ser vi en sterk liberal tradisjon for såkalt antitrust-arbeid, der en via lovgivning og rettssystem sikrer konkurranse framfor maktkonsentrasjon. Med New Deal fra 1933 ble det også skapt rom for mer direkte statlig intervensjon i økonomien.

En tredje variant møter vi i Japan, preget av statsledet, industriell kapitalisme med store foretak – men ingen omfattende velferdsstat. Der varierende former for nyliberale grep (økt aksept for ulikhet, konkurranseutsetting, deregulering av finanssektoren osv) har vunnet fram i både Norge og USA, har økonomiske utfordringer i Japan i større grad blitt møtt gjennom etablerte institusjoner.

Det disse eksemplene har til felles, var at industrikapitalismen medførte klasseorganisering og klassekonflikt, hvorpå myndighetene på varierende vis grep styrende inn, samtidig som en i større eller mindre grad etablerte velferdsordninger. Slik fikk kapitalismen leve videre innenfor et regime som søkte å både regulere dens utfordringer og livnære seg av dens goder.

Kanskje det er i en slik retning vi igjen bør bevege oss? Bare at innrammingen nå i mye større grad må gjøres grønn. Hvilket betinger en markant utfordring av den ensidigheten som har medført at vekst i BNP er blitt tilskrevet posisjon som et slags trumfkort. Måling av økonomisk virksomhet bør i større grad balanseres mot utvikling av livskvalitet og sikring av naturmiljøet.

Slik vil det etableres et mer helhetlig sett av føringer og vurderingskriterier for hva en bærekraftig samfunnsutvikling impliserer. I dette trenger ikke all konkurranse erstattes med samarbeid, men dyrking av konkurransemekanismen på alle mulige samfunnsfelt bør motvirkes fordi den er endimensjonal.

Kritikk av nyliberalismen

Etter min mening er det helt udiskutabelt at en nyliberal vending de siste 20-30 årene radikalt har endret virkeligheten vi lever i. Et grunntrekk her er som nevnt viljen til å spre økonomiske mekanismer ut i samfunnet som helhet – f.eks ved å fremme konkurranse gjennom anbud, målstyring, resultatindikatorer, resultatmålinger, incitamentordninger osv.

I dette er det ikke så viktig om det er offentlige, ideelle eller kommersielle aktører som leverer. Det vesentlige er at kalkulasjonene og beslutningene konsekvent gjøres gjennom konkurransens logikk. I praksis vil dette likevel favorisere de kommersielle aktørene, fordi de mestrer det økonomistiske spillet best. Dette gjelder enten vi befinner oss på lokalt, nasjonalt eller globalt nivå.

Innenfor denne horisonten kan selv miljøkriser og klimaendringer omgjøres til et teknisk problem som søkes løst via profittbaserte markedssystemer (kvotehandel, naturen på børs osv). Slik blir miljøpolitikken innkapslet i arbeidet med å gjøre stadig flere til kjøpere og selgere i markeder, noe storindustri og multinasjonale selskaper neppe taper mye på.

Fra en grønn posisjon framstår dette som et feilspor som trenger motstand. Det nyliberale, kapitalistiske regimet har nok lettet på skattetrykket og økt valgfriheten, men samtidig medført mindre trygghet, økt effektivitetspress og økende sosial ulikhet. Dette betyr imidlertid ikke at en nødvendigvis må forkaste liberalismen i sin helhet. Det bør være fullt mulig å vri utviklingen i en annen retning, slik at vi utvikler en ny, grønt regulert form for økonomisk praksis – der det fortsatt finnes rom for kapitalistiske praksiser, teknikker og anordninger.

Kritikk av konsumismen

Det er enkelt å se hvordan produksjonssiden av kapitalismen representerer en grønn utfordring, ettersom den presser på i retning nyttemaksimerende utvinning av naturressurser, fornybare så vel som ikke fornybare. Samtidig må vi erkjenne at dette dessverre gjelder også andre økonomiske systemer. Kast et blikk mot Øst-Europa før murens fall, med Aralsjøen som et skrekkens symbol, så ser vi med all tydelighet at også ikke-kapitalistiske systemer var i stand til å ødelegge naturmiljøet med målrettet effektivitet.

Enten en er rød eller blå handler dette om jaget etter å forbedre menneskers materielle levestandard. Uavhengig av om behovene defineres kollektivt eller summeres ut fra individuelle preferanser, skapes det samspillseffekter som medfører økt produksjon for å dekke behov (som aldri mettes).

I dagens samfunn handler dette utvilsomt mye om kapitalistiske praksiser, som via reklame og andre former for påvirkning skaper en situasjon der vi alltid får høre hva vi mangler. Effekten er at altfor mange lar seg føre inn i konsumismen som livsform – fordi jeg fortjener det. Denne tanken medfører at den internasjonale handelen med tilhørende frakt av varer med skip, fly og trailere øker jevnt og blir omtrent umulig å problematisere.

I foruroligende grad er forbrukskulturen lånefinansiert og forankret i bruk og kast-holdninger og tilhørende sløsing. Tenk på all maten vi kaster, alle de fullt brukbare tingene som kasseres, alt vi kjøper uten å trenge det. Bør dette utslaget av kapitalismens praksiser møtes med begrensning av reklame og annen forbruksorientert påvirkning? Noen skriker opp om rød fare så snart sånt antydes, men det er da åpenbart mulig å begrense konsumismen uten at det liberale samfunnet derved blir borte.

Modernisering eller begrensning?

Ekspansjonen har fulgt menneskeheten gjennom hele vår eksistens. Vi har spredt oss utover jordkloden, utryddet en rekke dyrearter, bygd byer, lagt under oss jorda – og med tiden forbedret våre livsvilkår markant.

I et slikt perspektiv kan de kapitalistiske praksisene, teknikkene og anordningene betraktes som innovative uttrykk for menneskets skaperkraft. Folk har søkt nye måter å gjøre ting på, og underveis utviklet nye løsningsmodeller. Disse har bidratt til den dynamikken som har formet samfunnet vi lever i, på både godt og ondt.

Den som vil forkaste disse gradvis utviklede praksisene, bør erkjenne at han/hun stiller seg selv overfor en stor utfordring – der sjansen for å mislykkes og skape det motsatte av et godt samfunn er overhengende.

Den kapitalistiske ekspansjonsmekanismen har utvilsomt blitt mer kraftfull og allestedsnærværende i moderne tid. Det har gitt enorm velstandsøkning, og samtidig bragt oss til kanten av et økologisk stup. Det er en realitet at etter 12.000 års relativt stabil miljøtilstand, har vi mennesker på kort tid skapt endringer så markante at økosystemene har kommet ut av balanse. I verst tilfelle kan det medføre at hele sivilisasjonen vår kollapser. Jeg skriver om dette i Failure to act could have dire consequences.

Likevel; det er ikke gitt at de verste scenariene vil bli realitet. Det er heller ikke gitt at det å vende samfunnet i en helt ny retning vil redde oss. Ingen av oss kan vite om svaret ligger i økologisk begrensning eller intensivert modernisering.

Om vi skulle trenge raske endringer, kan det være at den dynamikken som skapes av frie økonomiske aktører som investerer for å tjene, er en ressurs vi trenger. Alt fra den nettbaserte delingsøkonomien til 3D-printing illustrerer moderniseringssporets potensiale (på godt og ondt). Kanskje den politiske utfordringen her ikke bør være å forkaste kapitalismens praksiser og teknikker, men om å kanalisere deres kraft i grønn retning?

Kaster vi blikket tilbake i historien, innser vi at både Adam Smith og Karl Marx var barn av sin tid. Førstnevnte skrev i en fase der den liberale dynamikken representerte et stort potensiale. Marx levde senere, og kunne dermed se farer og menneskelige omkostninger som Smith ikke ante om. Slik tilføyde de begge viktige momenter til vår forståelse av kapitalismen, men ingen av dem har erfart de siste 150 årenes historie. Vi må derfor søke svar i vår aktuelle samtid, ikke lese fasiten ut av fortidens ideer.

Mellom det lokale og det globale

Dagens kapitalisme er mye preget av storindustri og storkapital, multinasjonale konsern, internasjonale finansstrømmer og globale markeder, samt et handelssystem der enorme mengder gods transporteres på kryss og tvers av jordkloden.

Fra et grønt ståsted framstår dette som et foruroligende problemfelt, preget av utbytting av mennesker så vel som natur. I grønn politikk-boka diskuterer jeg hvorvidt motstand og alternative løsninger bør utvikles på lokalt, nasjonalt, overnasjonalt eller globalt nivå?

Den grønne diskursen har tendert til et både/og-svar. På den ene siden framsnakking av småskala samfunn der produksjon, bruk, innsamling, reparasjon og gjenbruk inngår i lokale kretsløp. På den andre siden en sterk tiltro til det globale storsamfunnet, med fokus på hvordan en kan få spesielt FN til å fungere så bra som mulig.

Samtidig vet vi at kapitalistiske aktører gjerne opererer i spennet mellom disse to nivåene. De multinasjonale selskapene og den frie finansflyten representerer problemfelt som ikke kjenner statsgrenser. Når små lokalsamfunn blir for svake til å forsvare seg, samtidig som internasjonale ordninger ikke fungerer, blir nasjonalstaten et viktig mellomnivå – f.eks ved muligheten for å beskytte lokal, bærekraftig matproduksjon og matsirkulasjon.

Dette bør ikke avstenge oss fra åpenhet for overnasjonale løsninger. Ikke minst fordi konstellasjonen av stat og næringsliv tenderer til å skape det jeg i grønn politikk-boka omtaler som Nasjonen AS – som forfølger sin egeninteresse, på linje med de multinasjonale selskapene.

Grønn kritikk av kapitalismen så vel som en økologisk innramming av politikk og samfunnsutvikling, betinger frihet til å tenke på tvers av nivå og systemer, uten å låse seg fast til det ene eller andre tankesporet. Skal kapitalistiske praksiser reguleres, må reguleringen skje via både nasjonale og overnasjonale styringsgrep, så vel som internasjonale avtaler, ordninger og systemer. Det vesentlige spørsmålet er hva som fungerer best, gitt målet om å utvikle et grønnere samfunn.

Konklusjon: økologistisk pragmatisme

Jeg innledet med å spørre hva kapitalisme er. Det korte svaret var; å investere penger for å tjene penger – og, som en viktig tilføyelse; understøttet av praksiser, teknikker og anordninger utviklet gjennom hundrevis av år.

Det skal noe til å benekte at kapitalistiske praksiser har bidratt til dynamikk, innovasjon og utvikling. Om vi ønsker å kritisere dette, bør vi ta oss tid til å reflektere hva vi er mot. Alle former for investering med tanke på å tjene penger? Enhver inndeling mellom kjøper og selger? Enhver bedrift som vokser og får flere ansatte? Om en sier at en er mot alt dette, da treffer det også småbedriftene (inkludert de med ambisjon om å levere til det grønne skiftet) som etableres via kapital og som innrettes mot å tjene penger.

Når folk utfordres til å konkretisere hva de er mot, peker de gjerne på kapitalismens iboende ekspansjons-mekanisme, som leder til at stadig mer favnes inn av kjøp og salg-logikk, der alt gis pengeverdi og der økonomisk nyttemaksimering trumfer alt annet. Eventuelt pekes det på oppsamlingen av kapital på noen få hender. Og så videre. Men det å være sterk kritisk til kapitalens spredning eller til kapitalopphopningen, storkapitalen og dens tilhørende makt og ulikhet, er ikke det samme som å være mot enhver form for kapitalistisk praksis.

Kan det være at disse praksisene så vel som den private eiendomsretten kan opprettholdes, samtidig som en vrir samfunnsutvikling i grønn retning – med avgrensning av veksttvangen og økt vekt på livskvalitet, bærekraft og rettferdig fordeling? Finnes det åpninger for å ta med oss de positive trekkene, samtidig som vi avgrenser de negative?

Som nevnt er det to posisjoner som vil svare nei til dette. Den røde, venstreradikale kapitalismekritikken er velkjent. Dens kritikk er fundert i det sosiale, der kapitalismen konfronteres for dens preg av maktkonsentrasjon, utnytting og urettferdighet. Det kan virke som om denne posisjonen for tiden revitaliserer seg selv gjennom en grønn utvidelse: kapitalismen er destruktiv ikke bare for mennesket, men også for naturen.

Dette bringer oss over til den andre formen for kritikk, nemlig den mer rendyrkede, økologistiske samfunnsvisjonen. Utgangspunkt er her gjerne at kapitalistisk økonomi i for høy grad baseres på profitt og vekst, hvilket skaper en kontinuerlig impuls til å utvinne stadig mer ressurser – fra naturen så vel som menneskene. En ønsker derfor å bevege seg i retning av en økonomi der veksttvangen ikke lenger er den grunnleggende, der det å endre livsform og skalere ned den plassen vi krever på kloden er en visjon.

I teksten Grønn brytningstid kommer kraften i en slik tanke tydelig fram. Slik synliggjør jeg hvordan visjonen om transformasjon står i markant kontrast til det sosialdemokratiske så vel som det nyliberalistiske prosjektet, forankret som de begger er i vekstbasert framskritt. Tankene er interessante og viktig å dvele ved. Likevel, anno 2017 står en noe mer pragmatisk innstilling sterkere – der en nok forsatt lar økologismen danne et sentrumspunkt, men der en samtidig er lydhør både til venstreradikal kritikk, og til mer sosialliberale og verdikonservative tankespor.

Jeg tror dette er den mest fruktbare posisjonen pr nå. En erkjenner da at kapitalismen er den globalt sett dominante praksisformen, og sannsynligvis vil forbli det i lang tid. Alternativet til anti-kapitalisme er å erkjenne at det finnes mange varianter av kapitalistiske praksiser og institusjoner, med ulik grad av tilpasning til vår tids utfordringer. I dette mulighetsrommet finnes det åpninger for å ramme inn, regulere og beskatte kapitalstrømningen bedre enn de siste 30 årene – samt kanskje å reversere tendensen til at stadig mer (inklusive naturen) omgjøres til kapital?

Jeg har deltatt i mange diskusjoner rundt disse temaene de siste ukene. Følgende skisse til mulige politiske grep er inspirert av innspill fra Knut Falk Qvigstad:

  • Endre hovedmålsettingene for politikken (lokalt, nasjonalt og globalt) ved å gjøre indekser for økologisk fotavtrykk og livskvalitet til viktigere styringsverktøy enn kjøpekraft/vekst.
  • En politikk innrettet mot at flere får dele på arbeidet, slik at vi får et inkluderende arbeidsliv, der effektivitetsøkning, profitt osv tas ut gjennom redusert arbeidstid framfor økt forbruk og økt rikdom for de få.
  • En mer desentralisert økonomi, der penger og makt er jevnere fordelt – ikke minst for å begrense innflytelsen til store, multinasjonale aktører. Omfordeling på globalt nivå, samt regulering av det globale handelssystemet, bør nok inngå i dette.
  • Økologien som reell ramme for økonomien. Det vil si en mer markant vilje til å beskytte naturen mot inngrep, øke prisen på uttak av alle naturressurser og gjøre økonomien til et sirkulært kretsløp fremfor bruk og kast.

En slik politikk vil ha et tydelig økologistisk tilslag, med både systemkritisk fokus og stor vilje til sosial utjevning – men framfor å forkaste markedsmekanismene og andre former for liberal dynamikk, kan disse søkes innskrevet som konstruktive bidragsytere til den grønne transformasjonen. En dose rødt, en dose blått, i konstruktivt samspill med en grønn kjerne av økologisk kalibrert samfunnsutvikling.

Litteratur

Kunnskapsbiten av teksten bygger på kap 3-5 og i noe mindre grad kap 8-10 i Fra evig vekst til grønn politikk (se bokas noter og bibliografi for videre referanser), samt på James Fulchers Capitalism: A Very Short Introduction (som rommer en god del mer enn tittelen antyder). Kilder på nettet er ikke brukt aktivt, men noen impulser har jeg nok fått også derfra.

Grønn brytningstid

«Vi lever i en brytningstid. Kanskje framtidens historikere vil si at vi befant oss midt i en revolusjon. Jeg skriver kanskje, for det er ingen forunt å vite hvor verden vil bevege seg.»

Med disse ordene innledes min bok om den grønne politikken. Boka handler ikke om miljøproblemene i seg selv, og gir heller ingen svar på hva som vi bør gjøre. Jeg befinner meg snarere et sted mellom disse to – i det rommet der vi omdanner naturen, miljøet og klimaet til et politisk tema, som belyses, problematiseres, diskuteres og søkes forstått på den ene eller andre måten.

Når jeg velger å repetere bokas innledende ord, er det fordi jeg vil belyse dette brytningens rom. Ikke på alle mulige måter, men ved å vende blikket mot grenseflaten mellom økonomisk vekst og økologisk begrensning. Her finner vi tre politiske tankespor som brynes mot hverandre, og der vektingen mellom disse er åpent, uavklart og derfor politisk veldig viktig.

Vekstens kraft og den grønne kritikken

Fiskeyngel som spiser plastfragmenter som ungdom spiser junkfood, og hvalen som nylig døde med maven full av plast. Finnes det et mer tydelig symbol på hvor alvorlig ting har blitt, og hvor skyldige vi mennesker er?

Jeg tror nok de fleste i dag tar naturødeleggelsen på alvor. Likevel kan det for den utålmodige virke som om ingenting skjer. Vekstens logikk har så mye kraft i seg. Norske politikere snakker det ene øyeblikket med store ord om endringene som må komme, for så i neste øyeblikk å si ja til både gruveavfall i fjordene og oljeboring i nordområdene.

Hva handler dette om, spør vi med kritisk engasjement. Kapitalismen sier noen, industrialismen sier andre. Men inngår ikke også nasjonalstaten, demokratiet, velferdsordningene, befolkningens ønsker og forbrukernes kjøpelyst her, i et komplekst samspill der evig vekst i BNP blir et uunngåelig krav? Er vi ikke alle innkapslet i en diskurs der vekst, velstand og framskritt er opphøyd til selve målestokken på om vi lever i et godt samfunn?

IMG_3150bDen katolske kirkens pave Frans er blant de mange som utfordrer oss til å finne en ny vei. I sin encyklika Laudato Si (publisert i mai 2015) henvender han seg til hele menneskeheten, og ber oss skape en ny økologisk dagsorden, der vi justerer våre verdier, begrenser vår livsutfoldelse, toner ned vårt forbruk. Det er et radikalt budskap som tar form her. En kritikk av ideen om evig vekst som samfunnsutviklingens motor, og et tilhørende krav om grønn transformasjon av levemåten vår. De som slutter seg til denne kritikken, kan tillate seg å si det som vekstpolitikerne aldri vil ha mot til å si: «Vi har det materielt bra nok. Forbruket bør dempes. Livskvalitet handler om mer enn penger og evig økende levestandard».

Mange vil nok kunne lese setninger som dette, og anerkjenne at de egentlig er både sanne og ukontroversielle. Dersom de settes i system og fremmes som et helhetlig budskap om en alternativ samfunnsutvikling, oppleves de likevel som radikale og truende, eventuelt naive og latterlige. Antagelig fordi de bryter med fundamentet for det samfunnet vi lever i, det vekstkompromisset som ble skapt etter andre verdenskrig. Gjennom dette kompromisset kunne politikkens røde og blå side enes om at framskritt, utjevning og velstand for alle skulle sikres gjennom kontinuerlig økonomisk vekst. Oppsto det utfordringer underveis, var alltid løsningen den samme; problemer skapt av veksten kunne løses gjennom ytterligere vekst.

Slik kom vekstmekanismen til å bli forankret i det moderne samfunnets virkemåte, i spillet mellom markedskrefter, menneskelige behov, velferdsordninger og statlige interesser. Dette samspillet, som mange nok så for seg skulle strekke seg inn i uendeligheten, vakler i møtet med den radikale grønne kritikken. Ikke så rart da at noen reagerer med å avfeie hele problematikken – mens andre leter etter en ny mellomløsning, som kan møte miljøproblemene uten å gi for mye slipp på etablerte tankemåter.

I ethvert problemfelt vil vi finne varierte løsningsstrategier, så også her. De mest saksorienterte betrakter miljøkrisen med teknisk ro. Her gjelder det å være i beredskap, justere avvik, reparere feil og utover det sikre stø kurs framover. De mer visjonære snakker om økonomisk, sosial og økologisk bærekraft, og vektlegger at vi ikke bare skal reparere og tilpasse, men også forebygge og til en viss grad justere kursen. Denne siste varianten, som har forankring i Brundtland-kommisjonens Vår felles framtid, preges av teknologioptimisme og instrumentelle løsningsstrategier, samtidig som en legger vekt på forpliktende samarbeid mellom ulike aktører, med sikte på å utvikle rasjonelle, framtidsrettede løsninger.

Hvis vi beskriver vekstpolitikken som «tese» og den radikale grønne kritikken som «antitese», kan den etablerte bærekraftpolitikken framstilles som en «syntese»: en balansert moderniseringslinje som tar med seg det beste fra de to andre, og bringer utviklingen videre.

Befinner ikke dagen politiske landskap seg nettopp innenfor denne horisonten? Det er bare å se seg rundt, så oppdager vi alle tiltakene, grepene og krumspringene som gjøres for å integrere vekst og miljøvern i en ny helhet. Slik legitimeres det at vi kan fortsette langs samme sporet som før, bare med justert virkemiddelbruk. Veksten kan fortsette, om den vendes i mer miljøvennlig retning. «Så mye vekst som mulig; så mye vern som nødvendig». Er ikke dette vår tids logikk?

Alternative veivalg

Med refleksjonene ovenfor har vi introdusert tre ulike tankespor. Det er viktig å forstå dem, for de utpeker et av vår tids viktigste brytningspunkt – og enda viktigere vil de nok bli i årene framover:

  • En sterk og uimotståelig vekstpolitikk
  • En økologisk visjon som åpner for et annerledes, grønt samfunn
  • En både/og-diskurs med ambisjon om å forene vekst og miljø

Mye kunne vært sagt om vekstpolitikken, som over lang tid har fungert som premiss for politikkutviklingen, og som i dagens Norge fungerer som en syntese mellom sosialdemokratiet og nyliberalismen. Samtidig er det åpenbart at denne vekstens politikk ikke er hva den en gang var. Til det har den blitt for heftig utfordret av den grønne motdiskursen, med den effekt at miljøet og naturen gradvis har tilkjempet seg økt politisk vekt.

Det er få som i dag fremmer ideen om uhemmet vekst. Det viktigste brytningspunktet i vår tid ligger derfor mellom de to sistnevnte variantene: En radikal visjon om grønn transformasjon av samfunnet brynes mot en selvsikker prosedyre for økologisk modernisering. La oss belyse kampen mellom disse to mer grundig.

Kravet om grønn transformasjon var lite synlig på den nasjonale, politiske scenen inntil for få år siden. Gjennom de 20–25 årene som var gått etter Brundtland-kommisjonens «Vår felles framtid» hadde norsk politikk beveget seg steg for steg inn i den økologiske moderniseringens tankespor. De politiske partiene hadde justert seg i den retningen, og organisasjoner som Bellona og Zero hadde gjort den til sin karrierevei. Miljøengasjementet var genuint, men en holdt fast på at endringene skulle skje innenfor rammen av det rådende paradigmet.

Dette illustreres av regjeringen Stoltenbergs perspektivmelding fra 2013, som med stor grundighet tar for seg både mulighetene for fortsatt økonomisk vekst, og nødvendigheten av bedre miljøvern. Denne doble diskursen, der vekst/vern skrives inn i og behandles som del av en felles tematikk, men aldri betraktes som noen problematisk motsetning, definerer dagens norske politikk. Stortingsbehandlingen av perspektivmeldingen, den 29. april 2013, var symptomatisk i så måte. Ingen protesterte på ambisjonene om økt takt i oljeutvinningen. At Norge AS skulle bringes videre langs den oljebaserte vekstens vei, var ikke et tema for diskusjon. Miljø- og naturvern, inklusive kamp mot klimaendringene, ble løftet fram som viktig. Men dette framsto ikke som noe argument for å endre hovedretningen alle de politiske partiene var enige om.

mdg-mot-stortinget1Senere samme år skjedde imidlertid en vesentlig endring. Miljøpartiet De Grønne brøt den politiske lydmuren. Etter å ha vaket rundt 1 % i lang tid, tok det fra juni 2013 av. Jeg var der da det skjedde, og fikk dermed sjansen til å befinne meg midt i et av disse øyeblikkene der historiens videre forløp utsettes for en justering. Vi kjenner det videre forløpet. Rasmus Hansson kom på Stortinget, norsk politikk hadde fått sin første nyvinning siden FrP vant fram på 1970-tallet. Stortingsmeldinger ble fra det tidspunktet møtt med en motstemme som inntil da hadde hatt lite gjennomslag i den politiske offentligheten.

La oss likevel unngå å redusere dette til en historie om ett parti. Det handler åpenbart om mye mer. Pave Frans og Miljøpartiet De Grønnes er fra hver sin kant ulike bidrag til en vidtfavnende diskurs som er virksom i stadig flere land over hele verden – en global motstemme som ikke synes kravet om mer effektiv miljøpolitikk (den dominerende strategien innenfor det jeg har omtalt som økologisk modernisering) er tilstrekkelig. I stedet trekkes kritikken lenger, ved at den vendes mot selve vekstkompromisset. Det vi trenger, sier diskursen, er en grønn transformasjon av samfunnslivet. I denne transformasjonen må vi vestlige, moderne mennesker lære oss en begrensningens kunst, slik at vi kan ta litt mindre plass på jordkloden.

I året 2017 defineres ikke norsk politikk av denne radikale stemmen. Men gjennomslaget har økt, og potensialet er der for at diskursen skal vokse i kraft i årene framover. Det er derfor viktig at dens radikalitet blir forstått. I spennet mellom Miljøpartiet De Grønne og pave Frans, åpner det seg et mulighetsrom for en omveltning av vår levemåte – omtrent som den industrielle revolusjonen, bare med grønt fortegn.

Enn så lenge er dette bare en potensiell mulighet. Vi kan nok anta at så lenge miljøkrisene ikke blir for voldsomme, vil den økologiske moderniseringen forme samfunnsutviklingen. Når det prates om grønt skifte og grønn vekst befinner vi oss i stor grad innenfor dette rommet. Et rom der ulike miljøorganisasjoner er inkludert i trepartssamarbeidet mellom stat, næringsliv og arbeidstakere, hvilket øker muligheten til å inkorporere nye miljøløsninger i det eksisterende samfunnsmaskineriet. Og samtidig et rom for utnyttelse av nyliberale teknikker, koblet til et effektivt sett av insitamenter og anordninger som kan bidra til noe justert kurs, der grønne løsninger velges fordi de lønner seg. Noen vil omtale dette som en grønnfarget kapitalisme, der grønne priser, klimakvoter, grønt skattesystem osv framstår som effektive grep, og der teknologioptimismen er sterk.

Når den grønne politikkens viktigste virkemidler blir elbiler og vindmøller, storslåtte teknologiske løsninger og robust samfunnsorganisering, befinner vi oss innenfor en økomodernistisk horisont. Det er selvsagt mulig at dette vil vise seg å være tilstrekkelig. Men vi bør ikke overse at dette handler om det pave Frans advarer mot: å gjøre miljøproblemene til et teknisk–instrumentelt spørsmål. Det han med styrke sier, er at vi i tillegg må se på vår livsform og vår livsetikk, og erkjenne at ødeleggelsen av naturen til syvende og sist handler om hvordan vi tenker, hvordan vi møter det å være en art innenfor et naturmiljø. Fra et slikt utkikkspunkt ser vi at dagens gradvis mer effektive miljøpolitikk er forankret innenfor det samme systemet som har skapt miljøproblemene.

Når klimaet endrer seg og havet forsures, når naturlandskapet bygges ned og det biologiske mangfoldet trues, når gifter og søppel sirkulerer i naturen og inn i næringskjeden, når havet utenfor storbyene dør og stadig flere ressurser står i fare for å uttømmes, når resistensen mot antibiotika truer med å kaste verden tilbake i epidemier vi trodde var utryddet, er det plausibelt å beskrive dette som ulike effekter av en for offensiv vekstpolitikk. Det er derfor et poeng til ettertanke at så mange tenker at det samme systemet, langs stort sett det samme sporet, skal redde verden. Dette er likevel vår tids realitet. Den økologiske moderniseringen, med dens paradoksale sammenkobling av motsetningsfulle komponenter, vil sannsynligvis dominere så lenge det er håp om å lykkes.

Den mer radikale tanken om grønn transformasjon kan symboliseres ved at flaggets rødt, hvitt og blått gis en reell grønn innramming. En slik endring av hvordan vi tenker virkeligheten er nok langt unna realisering. Men nettopp derfor er det viktig at noen framholder transformasjonens tankespor. Selv om den grønne visjonen ikke vinner konkrete avstemninger på Stortinget og i kommunestyrer, representerer den noe grunnleggende viktig: en utfordring av ideen om at det ikke skulle finnes andre muligheter enn vekst/vern-dublettens selvsikre oppskrift.

Samtidens viktigste diskusjon handler om hvordan vi forholder oss til naturen, for uten den er vi ingenting, sier redaktørene av magasinet Harvest. Sommeren 2016 inviterte de meg til å skrive et essay basert på min da ferske grønn politikk-bok. Det du nå har lest er en bearbeidet versjon av denne teksten.