Nye stier i norsk politikk

Har du hørt ordet «stiavhengighet»? Det brukes blant annet til å belyse hvordan politikk oppstår og utvikler seg, og hvorfor det er så vanskelig å bryte med gamle tankebaner.

Mon tro om ikke norsk politikk hadde blitt friskere om flere kom seg mer ut i terrenget?

En fin illustrasjon på stiavhengighet er at svenskene gjerne leier bolig, mens vi nordmenn opplever det som veldig viktig å eie den selv. Forskjellen har vært økende gjennom nærmere 100 år. Når ei sti dannes i terrenget, fristes de fleste til å følge den. Stien blir gradvis mer tydelig, og slik formes retningsvalget for stadig flere.

img_1511cDette gjelder også for den mer generelle politikken, der enkelte småparti for tiden får høre hvor radikale og hinsides all fornuft de er.

Sånn går det når en pirker borti vår vandring langs vante stier. Tenk å tillate seg å si at sporet vi følger kan lede galt avsted! – ja, de gjør jo mer enn det; peker utover landskapet, og antyder at vi burde prøve andre stier, i grønnere terreng.

Tanken vekker harme blant de målrettede. En kan da ikke bare stikke ut i skogen, det må alle forstå. Politikkens kunst krever at vi er systematiske og resultatorienterte. De tilvante stiene må gjøres stadig bedre og mer robuste, kanskje til og med videreutvikles til veier med asfalt på. Dét er hva samfunnsutviklingen må handle om. Framskritt og vekst til evig tid.

Når de sære småpartiene ikke vil underkaste seg sånne selvfølgeligheter, vokser irritasjonen. Enda verre blir det når de peker på at uttaket av jord langs stikantene har negative effekter på våre livsbetingelser. Sånt kan fikses med bedre teknologi, tenker de store, og holder blikket fast på nyttemaksimeringens sti.

Men de små spør nå likevel: Hva om vi heller justerer litt på kursen, begrenser oss litt, og med varsomhet vandrer inn i nytt terreng? Er det virkelig så hinsides all fornuft som noen påstår? Kanskje det snarere er kilden til et bedre, mer grønt liv?

Advertisements

Er MDG på villspor?

Om en måned er det Stortingsvalg, der ni partier kan vinne mandater. De representerer hver sin politiske stemme, og løfter ulike tema og synsvinkler inn i den offentlige debatten. Variasjonen har verdi, fordi det gir spennvidde til den norske politikkutviklingen.

I kampen om velgerne møter vi samtidig en malstrøm som drar partiene mot hverandre, et sug mot utvisking av forskjellene. Denne kraften har utfordret sjela til mange partier gjennom årene. Er dette i ferd med å skje også med Miljøpartiet De Grønne? Vi kommer tilbake til dette spørsmålet. La oss først sveipe gjennom de øvrige partienes posisjoner, slik at vi bedre kan se den grønne tankens særpreg.

Åtte politiske partier

Tilbake i 1884 handlet etableringen av Venstre og Høyre om ulike synspunkt på politikk og styringsform. I dag ligger disse to partiene relativt tett i det politiske landskapet. Begge har tydelig liberal forankring, med fokus på privat næringsliv og individets muligheter. Samtidig skiller de lag ved at Venstre er mer miljøorientert og koblet mot sosialliberalismen, mens Høyre tidvis preges av konservative strømninger og borgerskapets tenkemåter – selv om de med årene har beveget seg mer i retning av et bredt folkeparti.

Arbeiderpartiet ble etablert i en samfunnsmessig situasjon preget av klassekamp og sosial ulikhet. Deres prosjekt søkte å gi svar på datidens problemer, forankret i arbeiderklassen og med tette koblinger til LO. Gjennom å vinne makten fra 1930-tallet og framover, utviklet de seg mer i retning av et bredt folkeparti. AP og Høyre utgjør de viktigste polene i det såkalte vekstkompromisset, tanken om at vedvarende økonomisk vekst skal sikre velstand for alle, uavhengig av utgangsposisjon.

SV står til venstre for AP, og målbærer en mer tydelig rød argumentasjon med vekt på likhet, omfordeling og global rettferdighet. Denne rendyrkes ytterligere i Rødt. Begge fremmer også betydningen av en mer aktiv miljøpolitikk. På motsatt side finner vi FrP, som forener et visst slektskap med Høyre med en særegen blanding av liberalistisk frislipp og nasjonal, høyrepopulistisk retorikk.

Alle disse partiene har en relativt tydelig posisjon på den såkalte venstre/høyre-skalaen. I dette spekteret er Senterpartiet mer diffust. Det er landbruket som er deres viktigste saksfelt, og koblet til dette; arbeidet for distriktsinteresser og mot urban sentralisering av den politiske makten. Partiet har vandret mot venstre de siste 20-25 årene, men den nasjonale retorikken drar samtidig i motsatt retning. Også Kristelig Folkeparti har særpreg, med sin forankring i kristendommen, den kristne kulturarven og i verdsettelsen av religioners bidrag til samfunnsutviklingen. Denne verdikonservatismen kobles samtidig til både sosial bevissthet med internasjonalt anslag, og vilje til å ta miljøansvar.

Joda, jeg vet at en slik kjapp framstilling kan risikere å ende som en serie karikaturer, men jeg tror tross alt dette favner noe av mangfoldet i det politiske landskapet. Samtidig er det sånn at partiene kontinuerlig søker å finne en balanse mellom å holde fast på sitt særpreg, og å tone seg ned slik at de blir fristende også for bredere velgergrupper. Dette vil også prege vårt grønneste parti.

MDG og det grønne skiftet

Fram til 2013 var norsk politikk preget av konkurransen mellom de nevnte partiene. I tillegg fantes en hel underskog av småpartier, som mange knapt hadde hørt om. Ett av disse var MDG, stiftet i 1988, men med gjennomslag kun i en håndfull byer/kommuner. Som vi vet endret dette seg sommeren 2013, da partiet plutselig vokste markant på meningsmålingene, og dermed etablerte seg som seriøst alternativ.

IMG_5982bDa jeg i årene etter skrev boka «Fra evig vekst til grønn politikk», forsøkte jeg å vise hvordan den grønne politikken har en forankring i økologismen som egenartet ideologi – og hvordan dette medfører at MDG søker å løse vår tids utfordringer gjennom det jeg beskrev som en grønn transformasjon av samfunnsutviklingen.

Dette bør ikke forstås som et rendyrket ideologisk prosjekt, ettersom den grønne politikken er åpen for dialog med både røde og blå impulser. MDGs politikk er likevel forankret i en distinkt visjon for samfunnsutvikling, som gir partiet særpreg og identitet – og som til felles med SP og KrF berører noe mer enn det venstre/høyre-skalaen fanger inn.

Det grønne særpreget synliggjøres mest av alt i møtet med natur, miljø og klima. De fleste, ja, kanskje alle de øvrige partiene tenderer til å redusere miljø til et administrativt politikkfelt, puttet inn i et departement som stilles på linje med en rekke andre departementer. Et grep som avlører en tanke om at vi kan fortsette langs samme kurs som før, med vekstbasert framskritt som bunnlinje. Brytningene mellom rødt og blått forblir det sentrale, tidvis koblet til kritiske debatter om samfunnsutviklingen – men; der miljøproblemene i begrenset grad favnes inn, ettersom disse anses som praktiske utfordringer som bør løses via tekniske, instrumentelle grep.

Denne måten å tenke på blir gjerne omtalt som økologisk modernisering. Det moderne samfunnet har gjennom 200 år etablert en rekke ordninger som sikrer sosial og økonomisk bærekraft. Til dette moderniseringsprosjektet jobbes det med å tilføye økologisk bærekraft som en tredje søyle. Lykkes dette kan miljøproblemene løses like effektivt som sosiale utfordringer, i samspill med en kontinuerlig økonomisk vekstimpuls.

Slik tenker omtrent alle i dag. Det diskuteres hvor offensive vi bør være, og partiene er gjerne uenige om hvilke virkemidler som er de beste – men spesielt klimapolitikken er i stor grad innkapslet i en diskurs som de ulike partiene er noenlunde omforent om. Å skape et grønt skifte gjennom økologisk modernisering er vår tids dominerende fortelling. Jeg antar at det bare et tidsspørsmål før selv FrP fremmer den med overbevisning, hvorpå kampen i årene framover vil handle mest om tempo og tekniske veivalg.

En grønn transformasjon av samfunnsutviklingen

Hvis menneskeheten lykkes med denne strategien, kan vi puste lettet ut og bevege oss selvsikkert videre inn i framtiden. Men hva om vi mislykkes, og plutselig befinner oss i akselererende miljøkriser – uten alternative fortellinger å gripe til? Dette spørsmålet burde vekke bekymring. Å satse alt på én hovedstrategi, i møtet med det som potensielt er en bombe under sivilisasjonen vår, er i beste fall et spill med skyhøy risiko.

Dette poenget sender oss tilbake til Miljøpartiet De Grønne, som ble etablert innenfor en strømning preget av høy bevissthet om at ulike naturmiljø-problematikker stiller oss overfor alvorlige utfordringer – og, enda viktigere; bevissthet om at disse utfordringene er skapt ut av og vevd inn i selve vår levemåte.

Det er denne tanken som gir partiet vilje til å stille kritiske spørsmål rundt det dominerende, økomodernistiske prosjektet. MDG utfordrer utviklingstrekk politikere flest vil unngå å diskutere, og skaper slik åpninger for viktige debatter om hvor vi vil med samfunnsutviklingen.

De grønt engasjerte tilbyr ingen entydig oppskrift på framtidens samfunn, snarere er visjonene mangfoldige. Noen drømmer om en verden av økolandsbyer, mens andre er mer villige til å velge pragmatisk fra et bredt spekter av løsningsgrep. Blant de sistnevnte møter vi de som er åpne for å nyttiggjøre seg den økologiske moderniseringens goder, konkretisert i form av alt fra elbiler til satsning på nye former for energi.

Variasjonen er likevel ikke større enn at deltagerne opplever seg som del av et grønt fellesskap. Her er det legitimt å kritisere overforbruket og sløsingen i samfunnet vårt, og kanskje legge til at et materielt forbruksnivå a la 1970- eller 1980-tallet faktisk ga et bra liv. De fleste grønne vil være enige om at utviklingen av et godt og trygt framtidssamfunn betinger noe mer enn avansert teknologi og instrumentelle løsninger. Det å sikre rommet for økologisk fundert etisk refleksjon, å løfte verdien av livskvalitet som noe mer enn materielt forbruk, å innse at sosial rettferdighet må favne alle som bebor vår felles heim, jordkloden – denne helhetspakken gir MDG en politisk sjel hinsides rødt og blått, som griper langt dypere enn til den økologiske moderniseringens evige framskrittstro.

I overskriften spør jeg om MDG er på villspor. De som hater partiet svarte nok kontant «ja», men dét skyldes at de ikke forsto hvor jeg ville med spørsmålet. Min bekymring handler nemlig om at teknologioptimisme og den slags kan medføre at også vårt grønneste parti ender med å selge sjela på vekstens alter. Det må ikke skje! – ikke fordi jeg er sikker på at de grønne har rett i ett og alt, selvsagt ikke, ingen av oss kjenner fasiten for hva som er best. Men; i en politisk offentlighet der ideen om evig vekst framstilles som både hellig sannhet og økonomisk nødvendighet, trenger vi noen som kan løfte vekstkritiske tanker.

I møtet med vårt tids miljøproblemer framstår norske politikeres dans rundt vekstens totem som en tvangsmessig øvelse. Derfor er det viktig med en genuint grønn stemme på Stortinget, en stemme som kan utfordre veksttvangen og åpne for nye tenkemåter.

Link til info om boka Fra evig vekst til grønn politikk

Michel Foucault [bokinfo]

I slutten av april gir jeg ut ny bok, en introduksjon til Michel Foucaults forfatterskap. Den har original vri, ved at begreper som diskurs, makt/viten, styring og selvforming introduseres via barnehagefeltet.

Det har vært en krevende tekst å skrive, men, jo, tror jeg har fått det til. Det har blitt ei bok for den som både vil forstå Foucaults begrepsunivers, og samtidig se hvordan analysegrepene kan anvendes til å belyse ikke bare barnehagen, men også helse, skole, NAV eller andre utsnitt av det moderne samfunnet. Det meste av det som behandles, kan nemlig gjenfinnes i helt andre felt, for den som vil la seg inspirere.

Jeg har også et håp om å bidra til å redusere antall misforståelser. Det er nemlig lett å feil- eller overtolke det Foucault skriver. Noe han delvis har bidratt til selv, gjennom retoriske formuleringer som innbyr til overdrivelser. Kunsten er å komme forbi dette nivået, fram til hans nyanserte, empiriske analyser av verden vi lever i.

Linker til både intervju og bokanmeldelse finner du nederst i teksten!

Problematisering

Michel Foucaults prosjekt er problemdrevet snarere enn teoridrevet, forankret i et praktisk-filosofisk, engasjert forhold til samtiden. Han legger til grunn at alt må kunne møtes med kritikk – inklusive kritikken, ettersom også den vil romme muligheten for at uheldige løsninger presses gjennom.

Fb ForsideAnalysen starter gjerne med visse faglig-politiske løsninger på konkrete problemer. Det legges til grunn at disse etablerte ordningene kunne vært annerledes, og derfor også kan bli til noe annet. Barnehagen, skolen osv vil i dette perspektivet framstå som formet gjennom visse løsningsstrategier, koblet til visse problemfelt og deres mulighetsrom – der flertydige prosesser og koblinger har ledet fram til dagens ordninger. Det ligger viktige nyanser i det jeg skriver her. Framfor det typiske spørsmålet om hva noe «er», fokuserer Foucault på hvordan virkeligheten blir til, vokser fram, formes og eventuelt transformeres. En slik analyse betinger at en vender blikket bakover i tid, og har en viss tidshorisont på det materialet en går inn i.

Vi kan kanskje beskrive Foucaults bøker som empirisk-analytiske intervensjoner. De preges av en form for problemdrevet teoretisering, men søker ikke mot endelige teorier eller ferdiglagede begrepssett. Framgangsmåtene han bruker er tilpasset det konkrete prosjektet, og kan derfor ikke oppfattes som en systematisk metode. Det gjenkjennelige på tvers av ulike bøker handler mer om hvordan han formulerer sine spørsmål, hvordan han går fram i søket etter mulige svar, samt den diakrone framstillingen han hele veien søker i retning av.

Disse poengene har jeg forsøkt å utdype og klargjøre gjennom bokas innledningskapittel. Jeg bruker f.eks jakten på bedre kvalitet i barnehagefeltet (like relevant for skole, utdanning, forskning, helse, aldersomsorg, sosialt arbeid osv) som eksempel på hvordan en foucauldiansk studie kan vinkles.

Diskurs

Da jeg i 1995 reiste til England for å følge kurs i diskursanalyse, var begrepet tilnærmet ukjent i norsk samfunnsforskning. I årene etter fikk jeg gleden av å være blant de som introduserte perspektivet i Norge. Til tross for sterk motstand fra mange etablerte forskere, fikk det etterhvert solid spredning – og utvannet betydning. I dag omtales tidvis alt og ingenting som «diskurs». Boka søker seg tilbake til Foucaults bruksmåte, selv om den ikke nødvendigvis er så enkel å få tak på (han bruker ordet med ulike nyanser, og betydningen forskyver seg med årene).

Et viktig poeng er at vi bør unngå å redusere diskursanalyse a la Foucault til en metode. Det er bedre å se den som et blikk vi anlegger på virkeligheten – og koblet til det; en analysestrategi, en viss framgangsmåte i møtet med empirien. Når jeg betrakter noe i verden som diskurs, blir visse nyanser synlig for meg, og disse er annerledes enn hvis jeg hadde pratet om kultur, ideologi, struktur osv. La meg forsøke å formidle noe av dette, med enkle ord.

Vi reduserer ofte språkets ord og ytringer til en slags overflate, hvorfra vi kan grave oss ned til en «egentlig» virkelighet av subjektive intensjoner eller objektive fakta. Diskursperspektivet avviser at forholdet mellom språk og virkelighet er så enkelt, og mange antar at en dermed havner i motsatt ytterpunkt. Det vil si; at all virkelighet reduseres til språk, eller at språket ses som årsak til vår virkelighet.

Perspektivet er mer komplekst enn som så. Å analysere diskurser er ikke å omgjøre alt til språk, men å studere hvordan skiftende utsagn er virksomme og har formende effekter i det belyste problemfeltet. Eller, med litt andre ord; hvordan utsagnene oppstår og inngår i bevegelige prosesser der virkelighet formes og transformeres. I barnehagen kan dette belyses via ytringer om alt fra mindre sukker til økt bruk av kartleggingsverktøy. Det er ikke ordene i seg selv som gjør ei ytring til et diskursivt utsagn, men den sammenhengen de inngår i og effektene de har i formingen av virkeligheten.

Når vi føres med av en diskurs, innvirker det på hvordan vi betrakter virkeligheten, hva vi anser som sant, riktig og nødvendig, hvordan vi bearbeider det vi møter osv. Om du vil analysere en slik diskurs, bør du ta steget inn i den, og sette parentes rundt spørsmålet om den er sann eller ikke. For; ideen om at alle andre er fanget av diskurser, mens en selv er objektiv og derfor kan fortelle hvordan verden egentlig er, framstår mest av alt som en selvsentrert illusjon. Det vi derimot kan gjøre er å problematisere den utvalgte diskursen, følge dens utvikling, spredning og effekter, og dermed åpne den for kritikk.

Gjennom et langt kapittel klargjør jeg hva disse momentene impliserer, og hvordan vi gjennom analyse av «utsagn», «arkiv» og «viten» kan legge et grunnlag for en framstilling av diskursens komplekse orden. I barnehagen, i andre velferdsfelt, i samfunnet mer generelt.

Makt/viten

Gjennom sine analyser viser Foucault hvordan det moderne samfunnet har integrert stadig flere elementer ved menneskelivet i en organisert helhet, på et vis som medfører at vi både homogeniseres og individualiseres.

Utover 1970-tallet blir maktbegrepet viktigere for denne analysen. Her må vi holde tunga rett i munnen. Det er nemlig ikke en sentralisert makt med stor M vi møter. Ikke en makt som noen har eller eier, som stråler ut fra et gitt midtpunkt, som forstås som ensidig undertrykkelse og begrensning. Isteden forsøker Foucault å belyse det relasjonelle, produktive og formende ved makten. Framfor dens utvetydige nei, vil han utforske dens mangfoldige ja.

Tenk her på profesjonsutøveren, enten det er barnehagelæreren, sosionomen eller helsearbeideren vi snakker om: Er det ikke et kjennetegn at de alle inngår i sammensatte praksiser, innrettet mot det å frambringe og forme en spesifikk virkelighet? Profesjonenes ansvar er ikke primært å si nei, å sette opp stengsler mot virkeligheten, men snarere å ta steget inn i den, bidra til at individene tilpasses og blir del av en samfunnsmessig sunn tilstand.

Det vi blir oppmerksomme på her er det spekteret av praksiser, metoder, modeller, prosedyrer, strategier og teknikker som i ulike felt virker på hverandre – og slik gjør noe med virkeligheten. Det er ikke hvem som har makt som er viktig her, men hva de ulike teknikkene og praksisene inngår i, hvordan makten utøves og inngår i nettverk av friksjoner og forhandlinger, samt hvilke effekter alt dette har.

Makten framtrer her med ulike modaliteter, innsiktet mot varierte nivåer. Disiplinen retter seg mot enkeltkropper, mens befolkningsreguleringen retter seg mot samfunnskroppen og dens sosiale dynamikker.

Et viktig poeng for Foucault er at maktteknikkene inngår i og formes gjennom et kontinuerlig samspill med ulike former for viten. Tenk f.eks på det som er i spill i barnehagen rundt hvordan tid og rom kan formes og inndeles, hvordan kropper og gjenstander kan tilpasses hverandre, hvordan enkeltelementer kan samspille i en større helhet, hvordan ulike faktorer kan kombineres osv. Når vi tar i bruk ordet «viten» her, handler det om den brede veven av (tidvis motstridende) praksiser, der en rekke ulike vitenselementer formes, verdsettes, sorteres, fordeles osv – i et dynamisk spill mellom subjektposisjoner vi kan innta når vi vil si noe, og de vitensobjektene vi kan snakke om.

Det er dette som er i fokus. Det vil si; mye mer enn den formelle kunnskapen. Foucaults analyse handler dermed ikke om forholdet makt/kunnskap, men makt/viten. Her er vi mange som har sviktet, undertegnede inkludert – og både Store norske leksikon og Wikipedia (pr 9/4-2017) skriver om kunnskap, ikke viten. Her trengs det m.a.o et ryddeprosjekt, fordi mer presist ordbruk vil bidra til bedre forståelse av analysens innretting.

Fokus på makt ledet til at Foucault også ble mer opptatt av motstand. Også her betraktes begrepene som relasjonelle. Motstanden fødes i samspill med makten, og vil aldri kunne fjerne denne, kun endre den ved at nye maktrelasjoner skapes. Den som drømmer om total frigjøring eller et maktfritt samfunn, må nok søke støtte i andre perspektiver.

Styring

Mellom 1970 og 1984 holdt Foucault årlige forelesningsrekker ved College de France. Stort sett sirkulerte han rundt tema som også behandles i bokform, men i forelesningene i 1978 og 1979 trer nye tema fram: styringsteknologier, sikkerhetsordninger, liberalistisk begrensningskunst, det økonomiske mennesket. Enkelt sagt forsøker Foucault å belyse hele den moderne, vestlige samfunnsformasjonen via begrepet governmentality (som han henter fram midt i ei forelesning, og som neppe var ment å leve videre, men som med tiden ga navn til en omfattende forskningstradisjon).

Analysen av styringskunstens genealogi bringer Foucault tilbake til førkristne tanker om forholdet mellom hyrden og hans flokk. Historien om Moses og utvandringen fra Egypt, illustrerer at hyrdens makt ikke er forankret i et territorium, men i det å ivareta og lede en multiplisitet i bevegelse.  Dette er selvsagt interessant i seg selv, men Foucaults grunnleggende poeng er at disse praksisene og refleksjonene skulle leve videre i den katolske kirken – og; med tiden skulle de få avgjørende innflytelse på hvordan forholdet mellom statsmakten og befolkningen ordnes på velfungerende måte.

På vei mot vår tid oppstår det i Europa en fase der styringsdiskursene legger til grunn at samfunnslivet er kontrollerbart, ja, at det er mulig å forme virkeligheten i dens detaljerte totalitet. Denne visjonen møter etterhvert veggen. Liberalismen fødes, med dens tanke om at total styring er en umulighet. God ledelse handler isteden om å spille på lag med virkelighetens krefter og motkrefter, få dem til å utvikle seg. Befolkningen og samfunnet kan utforskes, påvirkes og ledes via via. Det sentrale spørsmålet handler ikke lenger om hvordan herskeren kan si «nei», men om den beste måten å si «ja».

Foucault beskriver hvordan et indre begrensningsprisnipp etableres som styringskunstens fundamentale virkemiddel. Det grunnleggende spørsmålet blir: hvordan unngå å styre for mye? Det er ikke styringsgrepenes intensjon, men deres effekter, som avgjør om de er vellykket.

Denne tanken foredles videre, og Foucault beveger seg etter hvert helt fram til sin samtid (eneste gangen han gjør sånt), gjennom en original analyse av nyliberale styringsdiskurser. Det er lett å tro at nyliberalismen bare handler om frislipp av markedskrefter osv. Foucault ser isteden konturene av et målrettet arbeid med å implementere avanserte, subtile styringsteknikker, innrettet mot å spre økonomiens mekanismer inn i flest mulig hjørner av samfunnskroppen.

Han formulerer dette perspektivet i 1979. Snart fire tiår senere lever vi i den verden han så konturene av. Ikke bare relatert til staten, men også på lavere nivåer, inklusive den norske barnehagen. De nyliberale diskursene slo inn for fullt i Norge fra 1990-tallet, med den effekt at staten, kommunene, barnehagene og livet ellers har beveget seg gjennom en transformasjon – med bl.a selvforvaltning, humankapital, ledelseskompetanse og incitamenter til konkurranse som stikkord. I boka konkretiseres dette via kvalitets- og resultatstyring, et tema jeg tidligere har forsket på og publisert flere artikler om.

Selvforming

Et gjennomgående tema i Foucaults bøker på 1960- og 1970-tallet var hvordan vi gjennom diskursive formasjoner og makt/viten-matriser dannes som subjekter. På 1980-tallet åpner han for noe nytt, nemlig hvordan mennesker aktivt tar del i dannelsen av seg selv.

Dette må ikke oppfattes som noen plutselig overgivelse til subjektfilosofien. Det er ikke menneskets innside som er i fokus, men de praksisene hvorigjennom individet former og erfarer seg selv som subjekt. Disse selvets teknikker er ikke oppfunnet av individet, det handler snarere om modeller som er virksomme i kulturen og som en forventes å orientere seg mot.

I sine forelesninger om disse temaene brukes ordet «teknikk» til å belyse spesifikke øvelser og praksiser, der vår relasjon til både oss selv og våre sosiale omgivelser ivaretas og formes – mens «teknologi» brukes til å si noe om den helheten teknikkene inngår i. Foucault bereder slik grunnen for en utforskning av selvets teknologier, som en tilføyelse til etablerte studier av produksjonsteknologier, kommunikasjons-/tegnteknologier og maktteknologier.

Alle er viktige, men ulike forskere har gjerne forankret seg på ulike steder. Foucault plasserer f.eks Karl Marx i skjæringspunktet mellom produksjonsteknologier og maktteknologier, mens han skriver sine egne undersøkelser inn mellom maktvarianten og selvformingen (i møtet mellom disse kan vi identifisere den rasjonaliteten og praksisformen han benevner «governmentality»).

I sine siste leveår er det selvets teknologier og selvformingen han konsentrerer seg om. Han forsøker derfor å etablere en etikkens eller selvets genealogi, innrettet mot å analysere de praksisene som våre erfaringer formes og bæres gjennom. Hvordan etablerer vi oss som subjekt for erkjennelsen? Hvordan former vi oss selv i samhandling med andre? Hvordan utvikler vi oss til et moralsk subjekt?

Han rakk så vidt å gi ut to bøker om temaet. Med forankring i antikkens Athen og Roma belyser han en selvformingens livskunst, og viser hvordan det var viktige forskyvninger i teknikkene og praksisene mellom det gamle Hellas og Romerriket. Ei tredje bok skulle bringe analysen videre inn i det kristne samfunnet, men han døde før denne var fullført.

I tilgrensende tekster er han bl.a opptatt av hvordan bekjennelsen etablerer seg som en viktig teknikk i vår kultur. Tenk på den katolske skriftestolen, og vi ser en praksis innrettet mot å få hver enkelt til å italesette seg selv, for derved også å utvikle grunnlaget for å kunne ivareta, forvalte og lede selvet. I det moderne samfunnet forvitrer den religiøse konteksten, og formene justerer seg inn i mer verdslige varianter – der de mangfoldiggjøres til alt fra medarbeidssamtaler til et arsenal av selvhjelpspraksiser.

Boka som helhet

Sekvensene ovenfor gir en liten smakebit på en mye mer omfattende helhet. For å gjøre det kort, har jeg nedprioritert barnehagefeltet. Mange har uttrykt overraskelse over koblingen. Hva kan vel egentlig Foucault fortelle oss om barnehagen? Et mulig svar er «ingen ting». Hans prosjekt handlet om andre tema, framstilt gjennom store idéhistoriske sveip. Likevel: gjennom sine tekster åpnet han for kritisk forståelse av den moderne samfunnsformasjonen. En virkelighet der også barnehagen har funnet sin form. Foucaults redskapskiste kan derfor, som antydet ovenfor, brukes til å åpne også barnehagevirkeligheten (og dermed hele det moderne velferdssamfunnet) for kritisk refleksjon.

Fra motsatt synsvinkel kan vi spørre om barnehagen kan fungere som et prisme for forståelse av Foucaults prosjekt? Kanskje ikke barnehagen i alle dens aspekter, feltet rommer tross alt mye ulikt. Likevel: de aspektene ved virkeligheten som Foucault favner med begreper som diskurs, makt/viten, dispositiv, teknologi, styring, subjektivering og selvforming er virksomme både i og rundt barnehagens praksisfelt. Det faktum at barnehagen de senere årene har vært preget av brytninger rundt både innhold, retning og metodebruk, bidrar til at det foucauldianske blikket oppleves som relevant og viktig.

I boka har jeg derfor forsøkt å skrive disse to søylene sammen til en helhet. I del A gir jeg en skisse av barnehagen som problemfelt, med blikk både på samtiden og på feltets forhistorie. Deretter et langt, frittstående kapittel som steg-for-steg beveger seg gjennom Foucaults analyser av galskap, medisin, humanvitenskap, fengsel og disiplin, seksualitet og livsregulering, liberal styringskunst og praksiser for forvaltning av selvet. Disse to kapitlene klargjør for del B, som går dypere inn i de fire begrepsfeltene gjengitt ovenfor; diskurs, makt/viten, styring og selvforming.

Med det avrunder jeg gjennomgangen, som selvsagt bare berører overflaten av de temaene boka framstiller. Jeg håper smakebiten har fått fram at boka har bred bruksverdi. Ikke bare for de som har faglig-politisk interesse for barnehagen, men også for velferds- og profesjonsfelt som sosialt arbeid, helse, skole og utdanning, samt for sosiologer og samfunnsforskere mer generelt.

Link til bokanmeldelse i Avisa Hemnes

Link til intervju i Sosiologen.no

Om du ønsker å kjøpe boka, kan den bestilles fra Fagbokforlaget

Kapitalisme – en grønn kritikk

Hva er kapitalisme? En ideologi, et helhetlig system – eller snarere en samling praksiser, teknikker, anordninger osv som vi samler via ordet «kapitalisme»? Hvor kommer kapitalismen fra, og hva er dens konsekvenser? Bør vi verne, endre eller fjerne den?

– oppdatert 22. april

For noen er svaret på disse spørsmålene enkle og udiskutable. For andre er dette en kompleks problematikk uten entydige svar. Selv er jeg usikker på hvor jeg står. Kritisk ja, men hvor kritisk? Jeg skriver for å søke meg i retning av mulige svar. La meg starte med noen innledende avklaringer.

Om kapitalismen

Store norske leksikon beskriver kapitalismen som «et økonomisk system basert på at den økonomiske virksomhet organiseres av kapitaleiere, som benytter sin kapital til å anskaffe produksjonsmidler og råvarer m.m., og til å lønne arbeidskraft».

Jeg liker at definisjonen legger vekt på kapital og kapitaleiere, ikke på hvem disse eierne er, for dét er et sekundært spørsmål. Et kritisk punkt er at fokuset kun er på produksjon, mens handel og finans ikke nevnes her.

Legg merke til ordet «system». Det signaliserer at kapitalen, kapitalisten, de ansatte, produksjonsmidlene osv inngår i en definerbar helhet. Mon tro om dette leder tanken for mye i retning av noe enhetlig og entydig? Et alternativ er at vi ser for oss et sett av praksiser, teknikker osv, preget av visse måter å gjøre ting på, og visse ordninger som støtter opp om dette – der helheten framstår som en bevegelig, variabel formasjon snarere enn et lukket system…

Selv om denne teksten blir ganske lang, er det ikke ei bok. Jeg har fått innspill om instrumenter som burde vært berørt, pluss at jeg kunne belyst hvordan ulike komponenter har endret seg gjennom historien. Det er viktig ja, men alt kan dessverre ikke tas med i en tekst som dette.

Om den grønne kritikken

Når jeg etterhvert vender blikket i kritisk retning, er et viktig poeng at jeg ikke skriver om konkrete løsninger, men om politiske tenkemåter. Tilbake i 2013/14 publiserte jeg flere tekster om forholdet mellom liberalisme, sosialisme, anarkisme, feminisme, konservatisme og grønn politikk (du finner dem via Innhold i menylinjen). De ble senere innarbeidet i boka Fra evig vekst til grønn politikk.

Jeg beskriver her økologisme som en egenartet ideologi, mens det bredere begrepet grønn politikk forstås som skapt i brytning mot og samspill med liberalisme, sosialisme osv. I dette rommet finner vi en håndfull posisjoner som alle er grønne, men likevel leder i forskjellig retning:

  1. Noen mener at vi trenger en radikal, økologistisk transformasjon av samfunnslivet.
  2. Noen sier at politikken må gis en tydelig grønn innramming, i dialog med impulser fra både venstre og høyre.
  3. Noen slår fast at grønt kun vil få kraft hvis det kobles entydig til det røde og venstreradikale.
  4. Noen tenker at sosialliberalisme og/eller verdikonservatisme gir den beste veien til grønn samfunnsutvikling.

Disse grønne variantene brynes mot en mer «grå» tenkning, der ulike partier har det til felles at de mener at bare en offensiv vekstpolitikk kan sikre både framskritt og evne til å løse ulike problemer. Vi møter dette delvis i form av sosialdemokratisk samfunnsorganisering med stø kurs og stabil blandingsøkonomi, og delvis i en mer liberalistisk variant med større vekt på konkurranse, markedsøkonomi og global handel. Disse to posisjonene dominerer dagens politiske virkelighet, og trenger nettopp derfor å utfordres av den typen grønn kritikk jeg vil utlede i denne teksten.

Alle de nevnte posisjonene vil nærme seg kapitalismen fra ulikt ståsted, noe vi kommer tilbake til. Først skal vi ta oss tid til en gjennomgang av kapitalismens historie, formet i møtepunktet mellom ei kapitalismebok av James Fulcher (2015), min egen grønn politikk-bok (Hammer 2016), samt det mangfoldet av tekster denne er forankret i (Fukuyama, Polanyi, Foucault, Klein m.fl). Poenget er å skape en kunnskapsmessig forståelse av hvor mangefasettert kapitalismen er. Dette er viktig for å kunne utvikle en treffende kritikk.

Kapitalismens historie

Ifølge James Fulcher (2015:12) handler kapitalismen grunnleggende sett om å investere penger for å tjene penger. Dette gjaldt også på de gamle markedsplassene. At varer som fisk, korn, krydder og tøy kjøpes, fraktes til et annet sted, for så å selges med fortjeneste, er med andre ord ingen ny praksis. Handelskapitalismens genealogi strekker seg langt tilbake i historien.

Tilsvarende har produksjonskapitalismen utviklet seg gjennom en lengre, ikke-planlagt prosess. Tilbake på 1200-tallet fantes det klesproduksjon basert på arbeidsdeling, der kleshandlere i bl.a Flandern importerte ull fra England, og slik bidro til kommersialisering av engelsk jordbruk. Den innkjøpte ullen ble gitt videre til lokale spinnere og vevere, med oppdrag om å produsere de klærne handelsmennene skulle selge.

IMG_5476b

Disse praksisene spredde seg etter hvert til det britiske samfunnet. En økonomi preget av småskala produksjon, markedsomsetning og forbruk tok dermed form. Veksten i produksjonen av klær og husholdningsprodukter var markant. Mer lønnsarbeid medførte samtidig at flere mennesker fikk penger å kjøpe for. Markedsrelasjonene ble flere; det forløste en ny dynamikk.

Føydalismen var ikke så etablert i England som mange andre steder. En gryende pengeøkonomi kunne dermed utfordre det bestående. De føydale strukturene ble erstattet av privat eiendom, vareproduksjon og arbeidsfolk. Et mer markedsorientert jordbruk stimulerte til effektivitet, innovasjon, teknologisk utvikling, bedre organisering, økt produksjon og økt matsalg. Et sted i denne historien gjorde patent det mulig å få eierskap til egne oppfinnelser. Eiendomsretten var en avgjørende betingelse for den nye økonomiens funksjonsmåte.

Også finanskapitalismen utviklet seg over lengre tid. Aksept av bankvirksomhet og rente på lån økte muligheten til å investere i ny teknologi, starte virksomheter osv. Aksjer medførte at folk som aldri hadde møtt hverandre kunne spre risiko gjennom å investere i felles virksomhet. Veksler medførte at penger kunne bevege seg mer over lengre distanser. Kapitalistiske instrumenter har spor helt tilbake til 1100-tallets Genova og Venezia, og ble senere utviklet i 15-1600-tallets Holland, der den første børsen ble etablert i Amsterdam.

Årsaker til kapitalismen

Vi ser at kapitalismen ikke var en skrivebordsteori, ei heller en ideologi eller et fastspikret system. Det var snarere en samling praksiser, teknikker og anordninger som utviklet seg over tid, litt her og litt der, i brytning mot ulike samfunnsstrukturer.

Når vi søker etter årsaker til utviklingen, peker mange på uavhengige bystater med mye makt til kommersielle og finansielle interesserer. Men, den tidlige produksjonen finner vi i rurale områder, med kombinasjonen billig arbeidskraft og innovasjon av nye produksjonsmetoder som viktige faktorer. Kapitalismens opphav på landsbygda, i jordbruket; ikke vår første tanke kanskje?

Noen mener at kapitalismen må forstås i forlengelsen av det føydale samfunnet. Et system preget av strengt hierarki mellom lensherre og vasall, med plikter som måtte oppfylles. Men samtidig var dette systemet desentralisert og relasjonelt. Lå det ikke åpninger for fleksibilitet og dynamikk her?

I den føydale orden hadde matprodusenten en grad av frihet (til forskjell fra slavene i andre samfunnstyper), samtidig som forpliktelsene til lensherren medførte at han var nødt til å produsere et matoverskudd for omsetning (til forskjell fra samfunn med selvforsørgende småbønder). Koblingen mellom frihet og krav om å være produktiv; vi kjenner vel dette igjen også i dagens kapitalisme?

I dette åpnet den voksende pengeøkonomien en helt ny mulighet: vasallen fikk mulighet til å kjøpe seg fri fra forpliktelser. Men da måtte han først tjene penger. Jobbe litt ekstra, oppnå økt frihet. Denne muligheten medførte at flere søkte lønnsarbeid. Dermed fikk markedene flere kunder.

Flere ulike faktorer samspiller her. Men, det hadde ikke trengt å gå sånn. Det skjedde ikke i Øst-Europa, der de føydale hierarkiene besto. At bøndene i Vest-Europa hadde kapasitet til å organisere seg og kjempe for frigjøring var viktig for framveksten av nye praksiser.

Det handlet nok delvis om en politisk struktur der makt var fordelt mellom en rekke småstater. Tenk på Kina: en sentralisert stat forankret i en enhetlig elite, der økonomien ble både regulert, skattlagt og underkuet, og der militærmakt, territoriell tenkning og store prosjekter gjorde det umulig for noen ny økonomisk dynamikk å vokse fram…

Europa var derimot preget av politisk fragmentering, dynastisk konkurranse, urban autonomi og kontinuerlige brytninger mellom styrer og styrt. Dette åpnet et mulighetsrom for innovativ økonomi. Men et anarki var det ikke. Kongedømmene sikret stabilitet, noe den framvoksende markedsomsetningen, akkumulasjonen av kapital og lønnsarbeidet var avhengig av.

Staten var hele veien en avgjørende faktor bak kapitalismens utvikling. Markant tydelig under merkantilismen, der det sentrale spørsmålet var hvordan nasjonens rikdom og makt kunne økes, med handelsoverskudd som suksessfaktor. Dette forløste innovasjoner i den økonomiske tenkningen. Handelskapitalismen ekspanderte, og arbeidskraften ble mer mobil. Gryende nasjonale enhetsbestrebelser tok form, inklusive etablering av nasjonale markeder på tvers av by og land.

Samtidig ga inntrengningen i Asia, Afrika og Amerika åpninger for nye markeder og økt handel. En handel som krevde både høy kapitaltilgang og effektiv organisering av kapitalstrømmen, og som samtidig medvirket til økt kommersialisering av den europeiske kulturen.

Vi må også nevne den protestantiske etikk og kapitalismens ånd. Max Webers berømte tese gjør oss oppmerksom på hvordan kombinasjonen av hardt, verdslig arbeid og nøktern livsstil bidro til økt sparing og dermed til at mer kapital kunne reinvesteres i framtidig avkastning. I tillegg medførte protestantismens verdslige orientering at munkevesenets disiplinære teknikker ble spredd ut i hverdagslivet, hvilket nok bidro til det moderne samfunnets økte produktivitet.

Oppsummering rundt år 1800

Jeg har skissert en utvikling preget av komplekse samspill mellom en rekke ulike faktorer, med gradvis utvidelse av rommet for kjøp og salg, økende risikovilje og aksept for handel, konkurranse og profitt. Mennesker som ønsket å tjene penger, evt gjøre livet sitt enklere, utviklet nye teknikker og praksiser – samtidig som den økende produksjonen og handelen bidro til økt arbeidsdeling og spesialisering.

I en tid der kapitalismen enda bare var en kraft blant mange, framhevet Adam Smith nettopp arbeidsdelingen som avgjørende årsak til forbedring av arbeidets produktive krefter, i samspill med en voksende pengeøkonomi som forenklet byttetransaksjonene og økte arbeidets lønnsomhet. Hvorpå akkumulasjonen av kapital ville gi økt investering, produksjon, omsetning og velstand.

Husk at denne visjonen ble formulert i ei tid der kapitalismen omfattet en mye mindre del av samfunnet enn i dag. Utviklingen var preget av økende fleksibilitet og dynamikk, der folk var mindre fastlåst til sine roller enn tidligere, og der den gryende kapitalismen var en formende kraft.

Den liberale tanken tok form her. Den ledet ikke bare til ideen om frie markeder, men også til krav om demokratiske fellesskap, like muligheter og utvikling av velferdsordninger. Et poeng som er lett å glemme når vi betrakter den moderne kapitalismens skyggesider.

Industrikapitalismen

Kapitalismens gjennombrudd på 1700-tallet åpnet for industrialismen på 1800-tallet. Markedsrelasjonenes spredning og økt forbruksvekst medførte økt etterspørsel. Dermed ble det mer rom for investeringer i stordrift. Matproduksjonen ble samlet i større enheter, verksteder ble til fabrikker, behovet for arbeidskraft vokste, andelen lønnsarbeidere økte.

De nye produksjonsformene betinget at arbeiderne ble samlet og disiplinert, slik at en kunne etablere et regulært, tidsstrukturert arbeid. En sideeffekt av dette var at «fritid» ble en realitet. En fritid som kunne fylles med innhold, og som med tiden ble kommersialisert. Slik åpnes en dynamikk der nye behov ledsages av nye varier og tjenester.

Lønnsarbeidet er m.a.o ikke bare koblet til produksjon, men også til forbruk, og dermed innlemmet i kapitalismens praksiser på både input- og output-siden. Når mennesker må kjøpe det meste en trenger, skapes det behov som må dekkes gjennom økt produksjon.

Dette kan nok sies å utgjøre en nøkkel til den industrielle kapitalismens heftige ekspansjon, der vi alle bindes fast i en logikk av kjøp og salg. Slik kommer hele samfunnet for første gang til å preges av de nye praksisformene. «In capitalism proper the whole economy becomes dependent on the investment of capital» (Fulcher 2015: 13).

Der markedsplassen tidligere var en romlig avgrenset størrelse, ble den gradvis mer abstrakt. Det vil si; markedet eksisterer der mennesker kobles gjennom kjøp og salg av varer, tjenester, arbeid og penger. I dette spillet er konkurranse en realitet, med evnen til kontinuerlig endring som suksessfaktor. Kapitalismen ble født ut av sosiale dynamikker, og har siden forøkt denne dynamikken i stort tempo.

Underveis spredte den seg utover jordkloden. Via utbygging av infrastruktur i koloniene ble det skapt en global økonomi, med økt mobilitet av folk, varer og penger. Verdenshandelen ble tre-firedoblet mellom 1870 og 1914, og kapital fløt mye friere. Tidens globale strømninger rommet et komplekst samspill av mennesker, handel, lagerhold, skipsfrakt, forsikringsordninger, markedsføring og utvikling av internasjonal finans.

Parallelt med dette rullet en ny etappe av den industrielle revolusjonen fram. Større og mer avanserte industribedrifter ble motorer i samfunnslivet og politisk maktfaktor. Tettere kobling mellom vitenskap og teknologi medførte at kjemikalier, syntetiske produkter, elektrisitet og kjølesystemer ble industrielt viktigere. Dette åpnet samtidig for utviklingen av et massekonsumsamfunn, med markeder for elektrisitet, telefoni, biler, husholdningsapparater, hjemmeinnredning, radioer og en økende mengde oljerelaterte produkter.

Innovasjonen var fra starten mye preget av kreative oppfinnere, men ble med tiden mer systematisert. En mer organisert kapitalisme tok slik form, i en kontinuerlig utveksling mellom vitenskap, teknologi, politikk og økonomisk ekspansjon.

Regulert kapitalisme

Den tidlige industrikapitalismen hadde et anarkistisk preg, uten motstand fra verken arbeidsorganisering eller statlige inngrep. Dette skapte en kombinasjon av intensiv vekst, økte forskjeller, oppløsning av lokale fellesskap og industriområder preget av stor sosial nød. Karl Marx var blant de som reagerte. Motkrefter ble mobilisert, og kapitalismens grunnstruktur med skillet borgerskap/proletariat var etablert.

Dette fikk effekter. Fra sist halvdelen av 1800-tallet og fram til 1970-tallet gikk vi inn i en langstrakt fase der økonomien i større grad ble styrt, regulert og begrenset. Både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden ble mer organisert.  Tendensen til markedsmessig konsentrasjon og stordrift medførte større oppmerksomhet fra statens side.

Denne styringsviljen økte markant gjennom første verdenskrig, samtidig som internasjonale konflikter ledet til nasjonal proteksjonisme. Arbeidsklassen ble i økende grad inkorporert i en sosialliberal samfunnsorden. Dette bidro til at velferdsstaten vokste kraftig i omfang, og det offentlige eierskapet ble mer legitimt.

Ved inngangen til 1970-tallet var velferdsstat, korporative relasjoner og omfattende offentlig eierskap veletablert i det vestlige samfunnet. Ti år senere, gjennom 1980-tallet kollapset denne ordenen, og en mer rendyrket markedstenkning vant igjen fram.

Nyliberalisme

I grønn politikk-boka beskriver jeg hvordan en nyliberalistisk strømning helt fra rundt 1945 hadde beredt grunnen for det skiftet som inntrådte. En viktig tese her er at nyliberalismen ikke må reduseres til en tilbakevending til klassisk liberalisme. Snarere handler det om vilje til å bruke politiske grep aktivt for å spre økonomiske mekanismer utover i samfunnskroppen (jfr innføring av anbudsprinsipp, resultatmålinger som incitament til konkurranse osv) – inkludert gjennom krav om systematisk utvikling av samfunnets humankapital.

Det at denne diskursen vant hegemoni, var koblet til reelle utfordringer ved den regulerte kapitalismen. Økt internasjonal konkurranse skapte press mot etablerte industrisamfunn, hvilket åpnet døren for flytting til lavkostnadsland. Andre utfordringer kom fra økende motstand mot høyt skattenivå, og gryende misnøye med offentlige velferdstilbud. Individualisme og valgfrihet vokste fram som alternativ til den regulerte, sosialliberale (evt sosialdemokratiske) ordenen.

Dette åpnet for en flom av markedsgjøring.  Deregulering var derimot mer retorikk enn realitet, ettersom nyliberalismen i praksis handlet om å regulere fram konkurransens dynamikk. Til dette trengtes et omfattende arbeid med å etablere indikatorbaserte mål- og rapporteringssystem, som skulle sikre kontroll, feedback, konkurranse og selvregulering.

I den vekstmekanismen som tar form her står ikke stat og private aktører i motsetning til hverandre. Det å fokusere kun på private aktørers kapitalistiske praksis, beskriver jeg i grønn politikk-boka som en fattig analyse. Vekstmekanismen er snarere forankret «i spillet mellom markedskrefter, menneskelige behov, velferdsordninger og statlige interesser» (s.84) – eller, med litt andre ord: «veksten skapes i næringslivet, av kapitalistene, men samtidig er disse politikkens leverandører» (s.83).

Globalisering og finanskrise

Et vesentlig trekk ved kapitalismens utvikling etter andre verdenskrig handler om geografisk ekspansjon. I samspill mellom multinasjonale konsern, internasjonale finansstrømmer og grenseløs forbrukerkultur ble en global økonomi skapt. Etablering av frihandelsområder, tollunioner, fellesmarkeder og pengeunioner understøttet utviklingen. De multinasjonale selskapenes økte makt innenfor finanssektoren, kull, olje og gass, våpenindustrien, kjemisk industri, legemiddelindustrien, landbruksindustrien osv er et høyst problematisk trekk ved denne utviklingen.

Ovenfor nevnte jeg arbeidsdelingen som både en effekt av og forutsetning for spredningen av kapitalistiske praksiser. Lenge var denne arbeidsdelingen konsentrert innenfor hvert samfunn. I dag er dette spredt utover hele jordkloden, med den følge at proletariatet har økt med flere millioner i nyere tid. De store industriene har gjennom dette fått stor makt over arbeiderne, som tidvis unyttes og utbyttes på det groveste. Det uregulerte og billige arbeidet utkonkurrerer samtidig arbeidskraften i mer moderniserte samfunn (en kilde til høyrepopulismens framvekst).

Kommunikasjonsteknologi, utviklingstrekk i jordbruket (der planter, korn, gener og vann tidligere var gratis felleseie, men har blitt varer det kreves penger for) og turisme (stadig nye steder og kulturer omgjøres til kommersielle varer) er andre bidragsytere til kapitalismens globalisering i nyere tid.

Likevel; det som virkelig endret seg fra 1990-tallet var kraften i den spekulative pengeøkonomien, koblet til global finansflyt, internasjonale investeringer, valutahandel, derivater osv. Det nyliberale frislippet medførte en heftig vekst i den finansielle industrien, med økende internasjonal konkurranse og med økte muligheter til kjapp gevinst.

Med finanskrisen fra 2007-2008, som etter hvert ble en realøkonomisk krise, møtte denne økonomien veggen med et smell. For historikere vil nok en viktig problemstilling i årtier framover handle om hvorfor denne krisen ikke ble søkt løst med grep utenfor den nyliberale forståelsesrammen. Samtidig bør vi erkjenne at en tross alt klarte å forhindre at krisen ble verre enn den ble. Et omforent bilde av disse årene tar nok enda noen år å etablere.

Kritisk drøfting med grønt anslag

Vi kunne tilføyd  mange nyanser og mye refleksjon til den kjappe gjennomgangen ovenfor. Uansett, det vesentlige har vært å få fram at mange ulike komponenter med tiden har blitt ført sammen i den formasjonen vi omtaler som «kapitalisme». Et avgjørende skifte inntådte på 1800-tallet, da de kapitalistiske praksisene for første gang favnet store deler av samfunnet, og slik blir en formende kraft i samfunnsutviklingen – samtidig som de ble rammet inn i et liberalt styringsregime. For også liberaleren vil styre, bare at dette gjerne skjer på distanse, med varsomhet, i samspill med samfunnets og den kapitalistiske økonomiens egendynamikk.

La oss vende blikket i kritisk retning. Innledningsvis skisserte jeg fire grønne posisjoner. Vi kan anta at kapitalismens historie framstår høyst ulikt for disse:

  1. De som ønsker en egenartet økologistisk politikk, fokuserer kritisk på sideeffektene av modernitetens vekst og spredning, der kapitalismen inngår som sentral drivkraft – og spør: hvordan har moderniseringen endret menneskelivet og skadet naturen? Ut fra dette vil de søke i retning av en ikke-kapitalistisk framtid, gjerne formet via desentraliserte prosesser og lokale kretsløp.
  1. De som søker å forene en økologisk kjerne med dialog i retning både venstre og høyre, har sympati med den første gruppens kritiske visjon, men tviler på at den er realiserbar i nær framtid. Samtidig er de mer pragmatisk innstilt til både statlige styringsgrep og kapitalistiske praksisers mulige plass i den videre samfunnsutviklingen.
  1. De som vil at grønt skal kobles til det røde og venstreradikale, anser de negative effektene av industrialisme, global handel og hensynsløs finansindustri som kapitalismens sanne ansikt, og inntar en sterkt kritisk, ja, for noen en direkte antikapitalistisk posisjon. Blant sistnevnte lever drømmen om offentlig eierskap av produksjonsmidlene osv.
  1. De som vil koble grønt til (sosial-)liberalisme og verdikonservatisme legger til grunn at kapitalismen er en ressurs, men vektlegger at den må balansere mot andre verdier – og er åpne for indirekte reguleringer og en viss begrensning. Dette må imidlertid skje via varsomme grep, slik at en ikke ødelegger økonomiens innovative kraft.

I tillegg kommer som nevnt sosialdemokratiet (som vi kunne skrevet inn mellom pkt 3 og 4) og den nyliberale økonomismen (til høyre for pkt 4). Disse har anno 2017 mindre grønn forankring enn de fire nevnte posisjonene, men er utvilsomt avgjørende for en helhetlig forståelse av kapitalismens stilling i samfunnet vårt.

Antipati eller kritikk?

Er jeg kritisk til kapitalismen? Ja, helt klart. Hva med nyliberalismens grep? Yepp, markant kritisk. Spekulativ finansindustri, miljøskadelig produksjon, uhemmet global omsetning, evig forbruksvekst, økende forskjeller; alt dette trenger utfordring og kritikk. Gjør dette meg til antikapitalist? Nei, for skulle jeg være dét, måtte jeg kunne framlegge et alternativ som ville fungere i global målestokk. Det kan jeg ikke pr 2017.

Den venstreradikale, røde diskursen om offentlig felleseie av produksjonsmidlene og regulert forbruk etter behov lever fortsatt som en antikapitalistisk strømning. Jeg anerkjenner at det er en legitim posisjon, som reiser viktige utfordringer, men har lite tro på at dette representerer veien til den grønne framtiden.

Mer sympati opplever jeg i møtet med en økologistisk strømning med anarkistisk anslag, der en ser for seg at vendingen bort fra kapitalismen vil vokse nedenfra, ved at stadig flere mennesker forkaster konkurranselogikken og dyrkingen av Mammon, til fordel for samarbeid og et enklere liv. Men selv om denne visjonen vekker gjenklang, tenker jeg nok samtidig at den som globalt prosjekt blir urealistisk.

Framstillingen av kapitalismens historie synliggjorde hvordan dens praksiser og teknikker vokste fram parallelt med en gradvis utvikling av demokrati, menneskerettigheter og velferdsordninger. De som vil hente ut én komponent innenfor denne helheten og trampe på den, bør erkjenne faren for at noe viktig kan gå med i dragsuget.

De kommunistiske regimene som ble etablert i varierende form i ulike land hadde nok sin form for stabilitet og sosiale sikkerhetsnett. Sentraldirigeringen av økonomien kastet imidlertid vrak på viktige liberale verdier og endte med maktkonsentrasjon, undertrykkelse og fravær av frihet. Ødeleggende for naturmiljøet var de også. Da regimene i Sovjetunionen og Øst-Europa møtte veggen, ble kapitalismens viktigste utfordrer borte. Kina må vel i dag betraktes som et statskapitalistisk system, som utnytter de økonomiske mekanismene for alt de er verdt – men uten å gi individene samme grad av politiske friheter som i demokratiske land.

Derimot finner vi en rekke mer avgrensede eksempler på ikke-kapitalistisk livspraksis. Urfolk som lever utenfor det moderne samfunnet. Økoanarkistiske småsamfunn rundtomkring. Amishene i USA. Det er bra at slike alternativ finnes, og at de overleverer. Men veien er lang derfra til at disse skulle kunne fungere som rettesnor som hele den globale økonomien. Anno 2017 er det derfor god grunn til å si at endringene heller må formes fra innsiden:

«Mangfoldet og kapasiteten til endring [i ulike kapitalistiske samfunn] vil gi mulighet for reform. Reform krever imidlertid engasjement med kapitalismen og kan ikke oppnås gjennom bevegelser som stiller seg på utsiden og kun demonstrerer mot den» (James Fulcher 2015: 126, min oversettelse)

Jeg tror sitatet treffer noe grunnleggende viktig. Pr i dag finnes det ikke noe realistisk alternativ. Noen drømmer likevel om at hele systemet kan knipses bort og erstattes av en rasjonell skrivebordmodell over det lytefrie samfunnet, basert på at mennesker egentlig er bare gode og heller vil samarbeide enn å konkurrere. Er ikke dette en naiv, idealistisk og tidvis farlig drøm? Er det ikke bedre å yte motstand og kritikk fra innsiden, enn å drømme om en antikapitalistisk revolusjon?

Kriser

Siden tulipankrakket i Nederland i 1637 har kriser vært en erkjent del av kapitalismens realitet. Ulike mekanismer bidrar til dette. Høy produksjon kan skape krise på grunn av lav etterspørsel. Synkende produksjon kan medføre heftig prisøkning og påfølgende ustabilitet. Internasjonal arbeidsdeling skaper gjensidig avhengighet som kan spre kriser fra land til land. Spenninger mellom internasjonal handel og nasjonal beskyttelse er en evig kilde til problematikk.

Fra 1970-tallet har verdensøkonomien befunnet seg i en tilstand av ustabilitet, på kanten av nye kriser. Lånefinansering av forbruk og sterk økning i gjeldsnivået har skapt en tikkende økonomisk bombe. At kapitaleiere samtidig har flyttet penger fra realøkonomien til finans- og spekulasjonsmarkedene bidrar ikke akkurat til stabilitet. Med finanskrisen fra 2007-2008 ble alle disse problemfaktorene satt på spissen.

Likevel, der Karl Marx beskrev veien fram mot den store krisen, har realitetene snarere vist stor evne til å tilpasse seg opp- og nedturene. Dette har også skjedd det siste tiåret. Staten viste seg i stand til å møte krisen.

Nå er det selvsagt ikke gitt at dette alltid vil skje. Kapitalismens produksjon og omsetning skjer innenfor rammene av naturmiljø, samfunnsmessig infrastruktur og sosiale mekanismer. Det er gjerne staten som sikrer disse faktoren. Når denne presses av krav om utgiftskutt, privatisering og begrenset handlingsrom, kan effekten blir at statens evne til å bære byrdene reduseres. I så fall svekkes de institusjonene og strukturene den kapitalistiske økonomien er så avhengig av, noe ingen er tjent med.

«En markedsøkonomi og et høyt nivå av velstand kommer ikke ut av ingenting, men hviler på et skjult institusjonelt fundament bestående av eiendomsrett, lovstyring og en grunnleggende politisk orden» (Francis Fukuyama 2011: 13, min oversettelse).

Dette aspektet ved samspillet mellom kapitalismen og staten blir lett oversett, fra begge sider av det politiske spektrumet. En grønt fundert kritikk av dagens samfunnssystem, vil kunne handle om en revitalisert forståelse av hva dette samspillet impliserer og hva som skal til for at det skal fungere bærekraftig i en tid med økende miljøproblemer.

Den regulerte kapitalismens mulighetsrom

Overgangen til regulert kapitalisme impliserte at markedsmekanismene fortsatt fikk virke, men innenfor mer definerte rammer. Dette skjedde på forskjellig vis i ulike land. I Norge fikk vi en kombinasjon av sterk arbeiderbevegelse, velutviklet velferdsstat, korporativt samarbeid og en industrialisering som delvis var statlig iscenesatt. Dette spilte seg ut via et rødt/blått vekstkompromiss, der interessekampen ble nedtonet til fordel for felles innsats for å øke verdiene til fordeling.

I USA møter vi en helt annen variant, mer individualistisk, færre arbeiderrettigheter, mindre vilje til omfattende velferdsordninger. Derimot ser vi en sterk liberal tradisjon for såkalt antitrust-arbeid, der en via lovgivning og rettssystem sikrer konkurranse framfor maktkonsentrasjon. Med New Deal fra 1933 ble det også skapt rom for mer direkte statlig intervensjon i økonomien.

En tredje variant møter vi i Japan, preget av statsledet, industriell kapitalisme med store foretak – men ingen omfattende velferdsstat. Der varierende former for nyliberale grep (økt aksept for ulikhet, konkurranseutsetting, deregulering av finanssektoren osv) har vunnet fram i både Norge og USA, har økonomiske utfordringer i Japan i større grad blitt møtt gjennom etablerte institusjoner.

Det disse eksemplene har til felles, var at industrikapitalismen medførte klasseorganisering og klassekonflikt, hvorpå myndighetene på varierende vis grep styrende inn, samtidig som en i større eller mindre grad etablerte velferdsordninger. Slik fikk kapitalismen leve videre innenfor et regime som søkte å både regulere dens utfordringer og livnære seg av dens goder.

Kanskje det er i en slik retning vi igjen bør bevege oss? Bare at innrammingen nå i mye større grad må gjøres grønn. Hvilket betinger en markant utfordring av den ensidigheten som har medført at vekst i BNP er blitt tilskrevet posisjon som et slags trumfkort. Måling av økonomisk virksomhet bør i større grad balanseres mot utvikling av livskvalitet og sikring av naturmiljøet.

Slik vil det etableres et mer helhetlig sett av føringer og vurderingskriterier for hva en bærekraftig samfunnsutvikling impliserer. I dette trenger ikke all konkurranse erstattes med samarbeid, men dyrking av konkurransemekanismen på alle mulige samfunnsfelt bør motvirkes fordi den er endimensjonal.

Kritikk av nyliberalismen

Etter min mening er det helt udiskutabelt at en nyliberal vending de siste 20-30 årene radikalt har endret virkeligheten vi lever i. Et grunntrekk her er som nevnt viljen til å spre økonomiske mekanismer ut i samfunnet som helhet – f.eks ved å fremme konkurranse gjennom anbud, målstyring, resultatindikatorer, resultatmålinger, incitamentordninger osv.

I dette er det ikke så viktig om det er offentlige, ideelle eller kommersielle aktører som leverer. Det vesentlige er at kalkulasjonene og beslutningene konsekvent gjøres gjennom konkurransens logikk. I praksis vil dette likevel favorisere de kommersielle aktørene, fordi de mestrer det økonomistiske spillet best. Dette gjelder enten vi befinner oss på lokalt, nasjonalt eller globalt nivå.

Innenfor denne horisonten kan selv miljøkriser og klimaendringer omgjøres til et teknisk problem som søkes løst via profittbaserte markedssystemer (kvotehandel, naturen på børs osv). Slik blir miljøpolitikken innkapslet i arbeidet med å gjøre stadig flere til kjøpere og selgere i markeder, noe storindustri og multinasjonale selskaper neppe taper mye på.

Fra en grønn posisjon framstår dette som et feilspor som trenger motstand. Det nyliberale, kapitalistiske regimet har nok lettet på skattetrykket og økt valgfriheten, men samtidig medført mindre trygghet, økt effektivitetspress og økende sosial ulikhet. Dette betyr imidlertid ikke at en nødvendigvis må forkaste liberalismen i sin helhet. Det bør være fullt mulig å vri utviklingen i en annen retning, slik at vi utvikler en ny, grønt regulert form for økonomisk praksis – der det fortsatt finnes rom for kapitalistiske praksiser, teknikker og anordninger.

Kritikk av konsumismen

Det er enkelt å se hvordan produksjonssiden av kapitalismen representerer en grønn utfordring, ettersom den presser på i retning nyttemaksimerende utvinning av naturressurser, fornybare så vel som ikke fornybare. Samtidig må vi erkjenne at dette dessverre gjelder også andre økonomiske systemer. Kast et blikk mot Øst-Europa før murens fall, med Aralsjøen som et skrekkens symbol, så ser vi med all tydelighet at også ikke-kapitalistiske systemer var i stand til å ødelegge naturmiljøet med målrettet effektivitet.

Enten en er rød eller blå handler dette om jaget etter å forbedre menneskers materielle levestandard. Uavhengig av om behovene defineres kollektivt eller summeres ut fra individuelle preferanser, skapes det samspillseffekter som medfører økt produksjon for å dekke behov (som aldri mettes).

I dagens samfunn handler dette utvilsomt mye om kapitalistiske praksiser, som via reklame og andre former for påvirkning skaper en situasjon der vi alltid får høre hva vi mangler. Effekten er at altfor mange lar seg føre inn i konsumismen som livsform – fordi jeg fortjener det. Denne tanken medfører at den internasjonale handelen med tilhørende frakt av varer med skip, fly og trailere øker jevnt og blir omtrent umulig å problematisere.

I foruroligende grad er forbrukskulturen lånefinansiert og forankret i bruk og kast-holdninger og tilhørende sløsing. Tenk på all maten vi kaster, alle de fullt brukbare tingene som kasseres, alt vi kjøper uten å trenge det. Bør dette utslaget av kapitalismens praksiser møtes med begrensning av reklame og annen forbruksorientert påvirkning? Noen skriker opp om rød fare så snart sånt antydes, men det er da åpenbart mulig å begrense konsumismen uten at det liberale samfunnet derved blir borte.

Modernisering eller begrensning?

Ekspansjonen har fulgt menneskeheten gjennom hele vår eksistens. Vi har spredt oss utover jordkloden, utryddet en rekke dyrearter, bygd byer, lagt under oss jorda – og med tiden forbedret våre livsvilkår markant.

I et slikt perspektiv kan de kapitalistiske praksisene, teknikkene og anordningene betraktes som innovative uttrykk for menneskets skaperkraft. Folk har søkt nye måter å gjøre ting på, og underveis utviklet nye løsningsmodeller. Disse har bidratt til den dynamikken som har formet samfunnet vi lever i, på både godt og ondt.

Den som vil forkaste disse gradvis utviklede praksisene, bør erkjenne at han/hun stiller seg selv overfor en stor utfordring – der sjansen for å mislykkes og skape det motsatte av et godt samfunn er overhengende.

Den kapitalistiske ekspansjonsmekanismen har utvilsomt blitt mer kraftfull og allestedsnærværende i moderne tid. Det har gitt enorm velstandsøkning, og samtidig bragt oss til kanten av et økologisk stup. Det er en realitet at etter 12.000 års relativt stabil miljøtilstand, har vi mennesker på kort tid skapt endringer så markante at økosystemene har kommet ut av balanse. I verst tilfelle kan det medføre at hele sivilisasjonen vår kollapser. Jeg skriver om dette i Failure to act could have dire consequences.

Likevel; det er ikke gitt at de verste scenariene vil bli realitet. Det er heller ikke gitt at det å vende samfunnet i en helt ny retning vil redde oss. Ingen av oss kan vite om svaret ligger i økologisk begrensning eller intensivert modernisering.

Om vi skulle trenge raske endringer, kan det være at den dynamikken som skapes av frie økonomiske aktører som investerer for å tjene, er en ressurs vi trenger. Alt fra den nettbaserte delingsøkonomien til 3D-printing illustrerer moderniseringssporets potensiale (på godt og ondt). Kanskje den politiske utfordringen her ikke bør være å forkaste kapitalismens praksiser og teknikker, men om å kanalisere deres kraft i grønn retning?

Kaster vi blikket tilbake i historien, innser vi at både Adam Smith og Karl Marx var barn av sin tid. Førstnevnte skrev i en fase der den liberale dynamikken representerte et stort potensiale. Marx levde senere, og kunne dermed se farer og menneskelige omkostninger som Smith ikke ante om. Slik tilføyde de begge viktige momenter til vår forståelse av kapitalismen, men ingen av dem har erfart de siste 150 årenes historie. Vi må derfor søke svar i vår aktuelle samtid, ikke lese fasiten ut av fortidens ideer.

Mellom det lokale og det globale

Dagens kapitalisme er mye preget av storindustri og storkapital, multinasjonale konsern, internasjonale finansstrømmer og globale markeder, samt et handelssystem der enorme mengder gods transporteres på kryss og tvers av jordkloden.

Fra et grønt ståsted framstår dette som et foruroligende problemfelt, preget av utbytting av mennesker så vel som natur. I grønn politikk-boka diskuterer jeg hvorvidt motstand og alternative løsninger bør utvikles på lokalt, nasjonalt, overnasjonalt eller globalt nivå?

Den grønne diskursen har tendert til et både/og-svar. På den ene siden framsnakking av småskala samfunn der produksjon, bruk, innsamling, reparasjon og gjenbruk inngår i lokale kretsløp. På den andre siden en sterk tiltro til det globale storsamfunnet, med fokus på hvordan en kan få spesielt FN til å fungere så bra som mulig.

Samtidig vet vi at kapitalistiske aktører gjerne opererer i spennet mellom disse to nivåene. De multinasjonale selskapene og den frie finansflyten representerer problemfelt som ikke kjenner statsgrenser. Når små lokalsamfunn blir for svake til å forsvare seg, samtidig som internasjonale ordninger ikke fungerer, blir nasjonalstaten et viktig mellomnivå – f.eks ved muligheten for å beskytte lokal, bærekraftig matproduksjon og matsirkulasjon.

Dette bør ikke avstenge oss fra åpenhet for overnasjonale løsninger. Ikke minst fordi konstellasjonen av stat og næringsliv tenderer til å skape det jeg i grønn politikk-boka omtaler som Nasjonen AS – som forfølger sin egeninteresse, på linje med de multinasjonale selskapene.

Grønn kritikk av kapitalismen så vel som en økologisk innramming av politikk og samfunnsutvikling, betinger frihet til å tenke på tvers av nivå og systemer, uten å låse seg fast til det ene eller andre tankesporet. Skal kapitalistiske praksiser reguleres, må reguleringen skje via både nasjonale og overnasjonale styringsgrep, så vel som internasjonale avtaler, ordninger og systemer. Det vesentlige spørsmålet er hva som fungerer best, gitt målet om å utvikle et grønnere samfunn.

Konklusjon: økologistisk pragmatisme

Jeg innledet med å spørre hva kapitalisme er. Det korte svaret var; å investere penger for å tjene penger – og, som en viktig tilføyelse; understøttet av praksiser, teknikker og anordninger utviklet gjennom hundrevis av år.

Det skal noe til å benekte at kapitalistiske praksiser har bidratt til dynamikk, innovasjon og utvikling. Om vi ønsker å kritisere dette, bør vi ta oss tid til å reflektere hva vi er mot. Alle former for investering med tanke på å tjene penger? Enhver inndeling mellom kjøper og selger? Enhver bedrift som vokser og får flere ansatte? Om en sier at en er mot alt dette, da treffer det også småbedriftene (inkludert de med ambisjon om å levere til det grønne skiftet) som etableres via kapital og som innrettes mot å tjene penger.

Når folk utfordres til å konkretisere hva de er mot, peker de gjerne på kapitalismens iboende ekspansjons-mekanisme, som leder til at stadig mer favnes inn av kjøp og salg-logikk, der alt gis pengeverdi og der økonomisk nyttemaksimering trumfer alt annet. Eventuelt pekes det på oppsamlingen av kapital på noen få hender. Og så videre. Men det å være sterk kritisk til kapitalens spredning eller til kapitalopphopningen, storkapitalen og dens tilhørende makt og ulikhet, er ikke det samme som å være mot enhver form for kapitalistisk praksis.

Kan det være at disse praksisene så vel som den private eiendomsretten kan opprettholdes, samtidig som en vrir samfunnsutvikling i grønn retning – med avgrensning av veksttvangen og økt vekt på livskvalitet, bærekraft og rettferdig fordeling? Finnes det åpninger for å ta med oss de positive trekkene, samtidig som vi avgrenser de negative?

Som nevnt er det to posisjoner som vil svare nei til dette. Den røde, venstreradikale kapitalismekritikken er velkjent. Dens kritikk er fundert i det sosiale, der kapitalismen konfronteres for dens preg av maktkonsentrasjon, utnytting og urettferdighet. Det kan virke som om denne posisjonen for tiden revitaliserer seg selv gjennom en grønn utvidelse: kapitalismen er destruktiv ikke bare for mennesket, men også for naturen.

Dette bringer oss over til den andre formen for kritikk, nemlig den mer rendyrkede, økologistiske samfunnsvisjonen. Utgangspunkt er her gjerne at kapitalistisk økonomi i for høy grad baseres på profitt og vekst, hvilket skaper en kontinuerlig impuls til å utvinne stadig mer ressurser – fra naturen så vel som menneskene. En ønsker derfor å bevege seg i retning av en økonomi der veksttvangen ikke lenger er den grunnleggende, der det å endre livsform og skalere ned den plassen vi krever på kloden er en visjon.

I teksten Grønn brytningstid kommer kraften i en slik tanke tydelig fram. Slik synliggjør jeg hvordan visjonen om transformasjon står i markant kontrast til det sosialdemokratiske så vel som det nyliberalistiske prosjektet, forankret som de begger er i vekstbasert framskritt. Tankene er interessante og viktig å dvele ved. Likevel, anno 2017 står en noe mer pragmatisk innstilling sterkere – der en nok forsatt lar økologismen danne et sentrumspunkt, men der en samtidig er lydhør både til venstreradikal kritikk, og til mer sosialliberale og verdikonservative tankespor.

Jeg tror dette er den mest fruktbare posisjonen pr nå. En erkjenner da at kapitalismen er den globalt sett dominante praksisformen, og sannsynligvis vil forbli det i lang tid. Alternativet til anti-kapitalisme er å erkjenne at det finnes mange varianter av kapitalistiske praksiser og institusjoner, med ulik grad av tilpasning til vår tids utfordringer. I dette mulighetsrommet finnes det åpninger for å ramme inn, regulere og beskatte kapitalstrømningen bedre enn de siste 30 årene – samt kanskje å reversere tendensen til at stadig mer (inklusive naturen) omgjøres til kapital?

Jeg har deltatt i mange diskusjoner rundt disse temaene de siste ukene. Følgende skisse til mulige politiske grep er inspirert av innspill fra Knut Falk Qvigstad:

  • Endre hovedmålsettingene for politikken (lokalt, nasjonalt og globalt) ved å gjøre indekser for økologisk fotavtrykk og livskvalitet til viktigere styringsverktøy enn kjøpekraft/vekst.
  • En politikk innrettet mot at flere får dele på arbeidet, slik at vi får et inkluderende arbeidsliv, der effektivitetsøkning, profitt osv tas ut gjennom redusert arbeidstid framfor økt forbruk og økt rikdom for de få.
  • En mer desentralisert økonomi, der penger og makt er jevnere fordelt – ikke minst for å begrense innflytelsen til store, multinasjonale aktører. Omfordeling på globalt nivå, samt regulering av det globale handelssystemet, bør nok inngå i dette.
  • Økologien som reell ramme for økonomien. Det vil si en mer markant vilje til å beskytte naturen mot inngrep, øke prisen på uttak av alle naturressurser og gjøre økonomien til et sirkulært kretsløp fremfor bruk og kast.

En slik politikk vil ha et tydelig økologistisk tilslag, med både systemkritisk fokus og stor vilje til sosial utjevning – men framfor å forkaste markedsmekanismene og andre former for liberal dynamikk, kan disse søkes innskrevet som konstruktive bidragsytere til den grønne transformasjonen. En dose rødt, en dose blått, i konstruktivt samspill med en grønn kjerne av økologisk kalibrert samfunnsutvikling.

Litteratur

Kunnskapsbiten av teksten bygger på kap 3-5 og i noe mindre grad kap 8-10 i Fra evig vekst til grønn politikk (se bokas noter og bibliografi for videre referanser), samt på James Fulchers Capitalism: A Very Short Introduction (som rommer en god del mer enn tittelen antyder). Kilder på nettet er ikke brukt aktivt, men noen impulser har jeg nok fått også derfra.

Grønn brytningstid

Sommeren 2016 ble jeg invitert av det nettbaserte magasinet Harvest til å skrive en tekst fundert i min da ferske bok. I mars 2017 ble en noe bearbeidet versjon trykket i debattforumet Ny dagsorden. Benytter anledningen til å publisere den også her.

Fiskeyngel som spiser plastfragmenter som ungdom spiser junkfood, og hvalen som nylig døde med maven full av plast. Finnes det et mer tydelig symbol på hvor alvorlig ting har blitt, og hvor skyldige vi mennesker er? Denne erkjennelsen vekker engasjement, men løsningene er ikke gitt. De vedvarende naturødeleggelsene et blitt et problemfelt, der veien videre ikke er åpenbar.

Vi lever i en brytningstid. Kanskje framtidens historikere vil si at vi befant oss midt i en revolusjon. Jeg skriver kanskje, for det er ingen forunt å vite hvor verden vil bevege seg.

Med disse ordene innledes min bok om den grønne politikken. Dette er nemlig hva boka handler om. Ikke miljøproblemene i seg selv. Ikke en liste med gode løsninger. Jeg befinner meg snarere et sted mellom disse to, i det rommet der vi omdanner naturen, miljøet og klimaet til et politisk tema, som belyses, problematiseres, diskuteres og søkes forstått på den ene eller andre måten. Innenfor dette feltet møter vi et avgjørende brytningspunkt, mellom økonomisk vekst og økologisk begrensning. Belyser vi grenseflaten mellom disse to, er det mulig å identifisere tre politiske tankespor som brynes mot hverandre, og der spillet mellom dem er åpent, uavklart og politisk viktig.

Vekstens kraft og den grønne kritikken

Jeg tror nok de fleste i dag tar naturødeleggelsen på alvor. Likevel kan det for den utålmodige virke som om ingenting skjer. Vekstens logikk har så mye kraft i seg. Norske politikere snakker det ene øyeblikket med store ord om endringene som må komme, for så i neste øyeblikk å si ja til både gruveavfall i fjordene og oljeboring i nordområdene.

Hva handler dette om, spør vi med kritisk engasjement. Kapitalismen sier noen, industrialismen sier andre. Men inngår ikke også nasjonalstaten, demokratiet, velferdsordningene, befolkningens ønsker og forbrukernes kjøpelyst her, i et komplekst samspill der evig vekst i BNP blir et uunngåelig krav? Er vi ikke alle innkapslet i en diskurs der vekst, velstand og framskritt er opphøyd til selve målestokken på om vi lever i et godt samfunn?

IMG_3150bDen katolske kirkens pave Frans er blant de mange som utfordrer oss til å finne en ny vei. I sin encyklika Laudato Si (publisert i mai 2015) henvender han seg til hele menneskeheten, og ber oss skape en ny økologisk dagsorden, der vi justerer våre verdier, begrenser vår livsutfoldelse, toner ned vårt forbruk. Det er et radikalt budskap som tar form her. En kritikk av ideen om evig vekst som samfunnsutviklingens motor, og et tilhørende krav om grønn transformasjon av levemåten vår. De som slutter seg til denne kritikken, kan tillate seg å si det som vekstpolitikerne aldri vil ha mot til å si: «Vi har det materielt bra nok. Forbruket bør dempes. Livskvalitet handler om mer enn penger og evig økende levestandard».

Mange vil nok kunne lese setninger som dette, og anerkjenne at de egentlig er både sanne og ukontroversielle. Dersom de settes i system og fremmes som et helhetlig budskap om en alternativ samfunnsutvikling, oppleves de likevel som radikale og truende, eventuelt naive og latterlige. Antagelig fordi de bryter med fundamentet for det samfunnet vi lever i, det vekstkompromisset som ble skapt etter andre verdenskrig. Gjennom dette kompromisset kunne politikkens røde og blå side enes om at framskritt, utjevning og velstand for alle skulle sikres gjennom kontinuerlig økonomisk vekst. Oppsto det utfordringer underveis, var alltid løsningen den samme; problemer skapt av veksten kunne løses gjennom ytterligere vekst.

Slik kom vekstmekanismen til å bli forankret i det moderne samfunnets virkemåte, i spillet mellom markedskrefter, menneskelige behov, velferdsordninger og statlige interesser. Dette samspillet, som mange nok så for seg skulle strekke seg inn i uendeligheten, vakler i møtet med den radikale grønne kritikken. Ikke så rart da at noen reagerer med å avfeie hele problematikken – mens andre leter etter en ny mellomløsning, som kan møte miljøproblemene uten å gi for mye slipp på etablerte tankemåter.

I ethvert problemfelt vil vi finne varierte løsningsstrategier, så også her. De mest saksorienterte betrakter miljøkrisen med teknisk ro. Her gjelder det å være i beredskap, justere avvik, reparere feil og utover det sikre stø kurs framover. De mer visjonære snakker om økonomisk, sosial og økologisk bærekraft, og vektlegger at vi ikke bare skal reparere og tilpasse, men også forebygge og til en viss grad justere kursen. Denne siste varianten, som har forankring i Brundtland-kommisjonens Vår felles framtid, preges av teknologioptimisme og instrumentelle løsningsstrategier, samtidig som en legger vekt på forpliktende samarbeid mellom ulike aktører, med sikte på å utvikle rasjonelle, framtidsrettede løsninger.

Hvis vi beskriver vekstpolitikken som «tese» og den radikale grønne kritikken som «antitese», kan den etablerte bærekraftpolitikken framstilles som en «syntese»: en balansert moderniseringslinje som tar med seg det beste fra de to andre, og bringer utviklingen videre.

Befinner ikke dagen politiske landskap seg nettopp innenfor denne horisonten? Det er bare å se seg rundt, så oppdager vi alle tiltakene, grepene og krumspringene som gjøres for å integrere vekst og miljøvern i en ny helhet. Slik legitimeres det at vi kan fortsette langs samme sporet som før, bare med justert virkemiddelbruk. Veksten kan fortsette, om den vendes i mer miljøvennlig retning. «Så mye vekst som mulig; så mye vern som nødvendig». Er ikke dette vår tids logikk?

Alternative veivalg

Med refleksjonene ovenfor har vi introdusert tre ulike tankespor. Det er viktig å forstå dem, for de utpeker et av vår tids viktigste brytningspunkt – og enda viktigere vil de nok bli i årene framover:

  • En sterk og uimotståelig vekstpolitikk
  • En økologisk visjon som åpner for et annerledes, grønt samfunn
  • En både/og-diskurs med ambisjon om å forene vekst og miljø

Mye kunne vært sagt om vekstpolitikken, som over lang tid har fungert som premiss for politikkutviklingen, og som i dagens Norge fungerer som en syntese mellom sosialdemokratiet og nyliberalismen. Samtidig er det åpenbart at denne vekstens politikk ikke er hva den en gang var. Til det har den blitt for heftig utfordret av den grønne motdiskursen, med den effekt at miljøet og naturen gradvis har tilkjempet seg økt politisk vekt.

Det er få som i dag fremmer ideen om uhemmet vekst. Det viktigste brytningspunktet i vår tid ligger derfor mellom de to sistnevnte variantene: En radikal visjon om grønn transformasjon av samfunnet brynes mot en selvsikker prosedyre for økologisk modernisering. La oss belyse kampen mellom disse to mer grundig.

Kravet om grønn transformasjon var lite synlig på den nasjonale, politiske scenen inntil for få år siden. Gjennom de 20–25 årene som var gått etter Brundtland-kommisjonens «Vår felles framtid» hadde norsk politikk beveget seg steg for steg inn i den økologiske moderniseringens tankespor. De politiske partiene hadde justert seg i den retningen, og organisasjoner som Bellona og Zero hadde gjort den til sin karrierevei. Miljøengasjementet var genuint, men en holdt fast på at endringene skulle skje innenfor rammen av det rådende paradigmet.

Dette illustreres av regjeringen Stoltenbergs perspektivmelding fra 2013, som med stor grundighet tar for seg både mulighetene for fortsatt økonomisk vekst, og nødvendigheten av bedre miljøvern. Denne doble diskursen, der vekst/vern skrives inn i og behandles som del av en felles tematikk, men aldri betraktes som noen problematisk motsetning, definerer dagens norske politikk. Stortingsbehandlingen av perspektivmeldingen, den 29. april 2013, var symptomatisk i så måte. Ingen protesterte på ambisjonene om økt takt i oljeutvinningen. At Norge AS skulle bringes videre langs den oljebaserte vekstens vei, var ikke et tema for diskusjon. Miljø- og naturvern, inklusive kamp mot klimaendringene, ble løftet fram som viktig. Men dette framsto ikke som noe argument for å endre hovedretningen alle de politiske partiene var enige om.

mdg-mot-stortinget1Senere samme år skjedde imidlertid en vesentlig endring. Miljøpartiet De Grønne brøt den politiske lydmuren. Etter å ha vaket rundt 1 % i lang tid, tok det fra juni 2013 av. Jeg var der da det skjedde, og fikk dermed sjansen til å befinne meg midt i et av disse øyeblikkene der historiens videre forløp utsettes for en justering. Vi kjenner det videre forløpet. Rasmus Hansson kom på Stortinget, norsk politikk hadde fått sin første nyvinning siden FrP vant fram på 1970-tallet. Stortingsmeldinger ble fra det tidspunktet møtt med en motstemme som inntil da hadde hatt lite gjennomslag i den politiske offentligheten.

La oss likevel unngå å redusere dette til en historie om ett parti. Det handler åpenbart om mye mer. Pave Frans og Miljøpartiet De Grønnes er fra hver sin kant ulike bidrag til en vidtfavnende diskurs som er virksom i stadig flere land over hele verden – en global motstemme som ikke synes kravet om mer effektiv miljøpolitikk (den dominerende strategien innenfor det jeg har omtalt som økologisk modernisering) er tilstrekkelig. I stedet trekkes kritikken lenger, ved at den vendes mot selve vekstkompromisset. Det vi trenger, sier diskursen, er en grønn transformasjon av samfunnslivet. I denne transformasjonen må vi vestlige, moderne mennesker lære oss en begrensningens kunst, slik at vi kan ta litt mindre plass på jordkloden.

I året 2017 defineres ikke norsk politikk av denne radikale stemmen. Men gjennomslaget har økt, og potensialet er der for at diskursen skal vokse i kraft i årene framover. Det er derfor viktig at dens radikalitet blir forstått. I spennet mellom Miljøpartiet De Grønne og pave Frans, åpner det seg et mulighetsrom for en omveltning av vår levemåte – omtrent som den industrielle revolusjonen, bare med grønt fortegn.

Enn så lenge er dette bare en potensiell mulighet. Vi kan nok anta at så lenge miljøkrisene ikke blir for voldsomme, vil den økologiske moderniseringen forme samfunnsutviklingen. Når det prates om grønt skifte og grønn vekst befinner vi oss i stor grad innenfor dette rommet. Et rom der ulike miljøorganisasjoner er inkludert i trepartssamarbeidet mellom stat, næringsliv og arbeidstakere, hvilket øker muligheten til å inkorporere nye miljøløsninger i det eksisterende samfunnsmaskineriet. Og samtidig et rom for utnyttelse av nyliberale teknikker, koblet til et effektivt sett av insitamenter og anordninger som kan bidra til noe justert kurs, der grønne løsninger velges fordi de lønner seg. Noen vil omtale dette som en grønnfarget kapitalisme, der grønne priser, klimakvoter, grønt skattesystem osv framstår som effektive grep, og der teknologioptimismen er sterk.

Når den grønne politikkens viktigste virkemidler blir elbiler og vindmøller, storslåtte teknologiske løsninger og robust samfunnsorganisering, befinner vi oss innenfor en økomodernistisk horisont. Det er selvsagt mulig at dette vil vise seg å være tilstrekkelig. Men vi bør ikke overse at dette handler om det pave Frans advarer mot: å gjøre miljøproblemene til et teknisk–instrumentelt spørsmål. Det han med styrke sier, er at vi i tillegg må se på vår livsform og vår livsetikk, og erkjenne at ødeleggelsen av naturen til syvende og sist handler om hvordan vi tenker, hvordan vi møter det å være en art innenfor et naturmiljø. Fra et slikt utkikkspunkt ser vi at dagens gradvis mer effektive miljøpolitikk er forankret innenfor det samme systemet som har skapt miljøproblemene.

Når klimaet endrer seg og havet forsures, når naturlandskapet bygges ned og det biologiske mangfoldet trues, når gifter og søppel sirkulerer i naturen og inn i næringskjeden, når havet utenfor storbyene dør og stadig flere ressurser står i fare for å uttømmes, når resistensen mot antibiotika truer med å kaste verden tilbake i epidemier vi trodde var utryddet, er det plausibelt å beskrive dette som ulike effekter av en for offensiv vekstpolitikk. Det er derfor et poeng til ettertanke at så mange tenker at det samme systemet, langs stort sett det samme sporet, skal redde verden. Dette er likevel vår tids realitet. Den økologiske moderniseringen, med dens paradoksale sammenkobling av motsetningsfulle komponenter, vil sannsynligvis dominere så lenge det er håp om å lykkes.

Den mer radikale tanken om grønn transformasjon kan symboliseres ved at flaggets rødt, hvitt og blått gis en reell grønn innramming. En slik endring av hvordan vi tenker virkeligheten er nok langt unna realisering. Men nettopp derfor er det viktig at noen framholder transformasjonens tankespor. Selv om den grønne visjonen ikke vinner konkrete avstemninger på Stortinget og i kommunestyrer, representerer den noe grunnleggende viktig: en utfordring av ideen om at det ikke skulle finnes andre muligheter enn vekst/vern-dublettens selvsikre oppskrift.

Takk til Harvest og Ny dagsorden

Jeg benytter sjansen til å legge inn go’ord for de to nettstedene som har publisert teksten. Harvest sier at samtidens viktigste diskusjon er hvordan vi forholder oss til naturen, ut fra en erkjennelse om at uten den er vi ingenting. Ny dagsorden har en mer politisk og debattorientert agenda. På hvert sitt vis bidrar de til det samme som jeg forsøker å oppnå med min grønn politikk-bok.

Trump og den liberal orden

En søndags formiddag i februar 2017 har jeg lest tre avisartikler om kreftene som for tiden brytes mot hverandre i USA. Tekster til ettertanke, som skapte viktige refleksjoner om den verden vi lever i – og; hva slags framtid vi kan forvente oss.

De tre tekstene er publisert i Klassekampen 11. februar, og de anbefales til samlet lesning. La meg her gjengi en del sentrale punkter, og slik skrive dem sammen til en helhetlig refleksjon.

img_4615b«Trump er ingen Hitler» sier Asle Toje. Han starter med en betraktning over at internasjonal orden gjennom historien ofte har blitt skapt gjennom krig, der vinneren brukte sin makt til å både definere spillereglene og håndheve dem. I en lengre eller kortere fase etablerer dette en stabil maktorden, inntil den dominerende statens makt forvitrer og utfordres (i dag; av Kina). Da bringes vi inn i mer usikre, uoversiktlige tider – som kan lede til en reforhandling av makten, evt mer radikalt at verden slik vi kjenner den ramler sammen.

Analysen virker treffende. Tiden vi lever i preges utvilsomt av markante brytninger. Det er bare 20-30 år siden mange trodde at den liberal-demokratiske politikken hadde vunnet en endelig seier. Fra nå skulle den bare spre seg utover, inntil den favnet hele verden i en felles, internasjonal orden.

Jeg finner det interessant at Asle Toje bl.a peker på såkalt identitetspolitikk når han belyser hvorfor ting ble annerledes enn vi trodde. En diskurs som lenge utspilte seg som progressiv venstreside-politikk (jfr hyllest av mangfold, styrking av minoriteter osv), men som med tiden har funnet fotfeste også til høyre, i en moderne form for populistisk nasjonalisme.

Vi liberale mennesker forankrer gjerne vår framtidstro i demokrati, rettsstat, markedsøkonomi og menneskerettigheter. Denne posisjonen konfronteres for tiden fra både venstre og høyre. Den motkraften Donald Trump m.fl fremmer, vil gjerne endre på folkestyrets form, bekjempe rettsliggjøringen av politikken, kontrollere markedskreftene (til nasjonens beste), samt styrke religiøse og nasjonalkonservative verdier (på bekostning av universelle rettigheter).

Mange kan nok identifisere seg med deler av denne kritikken. Likevel, det vesentlige her er ikke hva som utspiller seg på hvert enkelt felt, men tendensen til at en forskjellige elementer samles i en høyreorientert, aggressiv helhetspakke – som utfordrer vår liberale samfunnsorden.

Asle Toje berører en rekke ulike faktorer bak denne reaksjonen. Effekter av både globalisering og individualisering, motstand mot politisk korrekthet, bekymring for demokratisk underskudd, konsekvenser av finanskrise, økonomisk ulikhet, økende migrasjon, osv. Jeg tror klimaendringene bør tilføyes. De bidrar til at utfordringen i flere av de andre faktorene øker i omfang. I møtet med dette vil en liberal-global og en nasjonal-populistisk posisjon tilby ulike løsninger (evt avstå fra å søke løsninger).

Etter at verden i flere tiår har vært preget av troen på vinn/vinn-dynamikk (preget av en kontinuerlig økonomisk vekst som gir stadig mer til fordeling og dermed mindre behov for rød/blå interessekamp), ser det ut til at en nullsum-tenkning nå vokser fram: noen skal vinne, da må andre tape. For å oppnå dette anser den nye administrasjonen i USA økt beslutningsmakt som nødvendig. Noe vi ser i kampen om innreiseforbudet, der den utøvende makten konfronterer den dømmende makten på en måte som fra et liberalt ståsted er både utidig og farlig.

Dette bringer oss videre til Eirik Grasaas-Stevens «Slik vil Bannon endre USA», et portrett av sjefstrategen til Trump, Steve Bannon. Ifølge artikkelen møter vi her en visjon om å sikre den konservative, høyrepopulistiske bevegelsen makt i USA i minst 50 år, forankret i en distinkt form for økonomisk nasjonalisme. Mye av kritikken som fremmes har likhetstrekk med venstrepopulistisk kritikk, rettet mot frihandel og finanskapitalens grådighet. Men selv om diagnosen tidvis kan være beslektet, og noen av virkemidlene for å skape endring er overlappende, er det en nasjonalistisk-konservativ helhetspakke vi står overfor her. En drøm om at amerikansk eksepsjonalisme skal framtre med ny kraft, formet rundt såkalt jødisk-kristne verdier, med kampen mot (radikal) islam som vesentlig drivkraft.

Det er neppe gitt hvor veien går videre, men vi bør erkjenne at gjennom skillet vi/dem etableres et grunnlag for en totalitær strategi – preget av tanken om at staten så vel som samfunnslivet må renses for urenheter, for slik å gjøre nasjonen stor og sterk igjen.

Fra dette utkikkspunktet går stien til den teksten jeg leste med størst interesse: Rune Slagstads «Carl Schmitt i Det hvite hus». Her er vi over i idéhistorien. Schmitt er blitt omtalt som det ekstreme høyres mest briljante og farligste tenker. Hans tanker fra mellomkrigstiden inspirerte og preget diskurser ikke bare til høyre, men også til venstre i det politiske landskapet. Ikke rart, for han fremmet med kraft tanker som krasjet med ideen om en liberal, konsensusorientert orden.

I følge Slagstad var det politiske for Schmitt sentrert i skillet venn/fiende, der folket eller gruppen forenes i kamp mot ytre fiender og indre forrædere. Politikken blir dermed kamp for å vinne og beholde makten, en vitalistisk samfunnsforming der det liberal-demokratiske kompromisset anses som svakt og for lite retningsgivende. Det en trenger er at makten gjøres enhetlig gjennom et politisk førerskap, der stat, bevegelse og folk flyter over i hverandre og danner en slagkraftig enhet.

Der den liberale, politiske orden er forankret i maktfordelingen mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makten, søker en her en forening på maktens grunn. Den som har makt, har rett. Et poeng Trump bringer ytterligere et steg videre: den som har makt, forvalter fakta og definerer dermed sannheten. Slik favnes også vitenskapen (kunnskapens makt) og media (kritikkens makt) inn i en ny helhet. Fra en slik totaliserende posisjon er det eneste som teller beslutningen i seg selv. Prosessen fram mot en beslutning, og muligheten for kritisk belysning i etterkant, som begge er så viktig for liberaleren, ses her som forstyrrende støy. Det vesentlige er at en beslutning er tatt; ytterligere diskusjon er uaktuelt.

Vi bør her erkjenne at visse problematiske grep ble iverksatt alt i kjølvannet av 11. september 2001. «Den som ikke er med oss, er mot oss», som George Bush sa det. Det er neppe til å komme forbi at denne logikken har åpnet for Obamas bruk av droner, til å bombe og drepe de som var definerte som USAs fiender. Gjennom slike og lignende grep har den liberale orden utfordret sine egne premisser – noe den også har gjort tidligere i historien.

Gitt dette vil vel noen si at det perspektivet vi kan formulere i kjølvannet av Carl Schmitt, der krigen og politikken ses som innvevde størrelser, er mer ærlig enn liberalerens mas om maktfordeling og institusjonaliserte kjøreregler. Likevel; å påpeke dette er én ting. Utfordringen oppstår i det øyeblikket denne ærligheten omdannes til en politisk strategi som utfordrer hele den liberale orden, som vil rive ned det balanserte spillet mellom lovgivende forsamling, utøvende politikk, rettssystem, media og vitenskap – for isteden å flytte mest mulig makt inn i den utøvende posisjonen, med bånd kun til den delen av folket som applauderer maktens utøvelse. Dette er populismens makt, der det batante skillet mellom oss og dem legitimerer førerskikkelsens beslutninger.

Jeg avrunder her. Det at tre tekster er skrevet sammen til en helhet, betyr definitivt ikke at de ulike forfatterne er på linje eller deler perspektiv. Min tekst preges av hva jeg har plukket ut og måten jeg har framstilt det på, i et forsøk på å belyse, problematisere og åpne for videre refleksjon – uten at jeg nødvendigvis er enig eller uenig i det jeg referer.

Om vi skal trekke noe positivt ut av det som har blitt belyst, må det vel være håpet om at flere innser at den verden vi lever i, ikke opprettholdes av seg selv. Det liberal-demokratiske samfunnet er en skapt og tidvis skjør orden, der ulike institusjoner fungerer i en bevegelig balanse, betinget av både formelle regler og deltagernes holdninger og atferd. Som «foucauldianer» tror jeg denne orden har godt av å bli utfordret. Samtidig bør vi passe på at problematisering og kritikk ikke medfører at vi forkaster (og dermed mister) det liberale, demokratiske samfunnets viktigste verdier.

Naturens helse

I ny og ne kommer jeg over tekster som inspirerer tanken. Denne gangen var det en liten artikkel i Klassekampen, og da spesielt følgende formulering:

«[Kroppens ‘økosystem’] har utviklet seg gjennom millioner av år for å holde kroppsfunksjonene (blodtrykk, saltinnhold, surhet, temperatur osv) innenfor visse grenser, som må overholdes dersom kroppen skal fungere» (Bjørn Vassnes, 22. desemper 2016).

Vi forstår dette når det gjelder kroppen vår, men det gjelder også for naturen som helhet. Når vi bygger ned natur eller utrydder viktige arter i velfungerende økosystemer, står vi i fare for å bringe naturen (og dermed våre egne livsvilkår) ut av balanse.

img_3649Det å gjøre ting som kroppen blir syk av, og det å gjøre naturen syk; det er ikke nødvendigvis så stor forskjell mellom det ene og det andre. Tilsvarende er det slektskap mellom å ivareta vår egen helse, og det å ivareta naturens likevekt.

Dette gjelder også for jordklodens helhetlige økosystem, biosfæren. Gjør menneskeheten for mye av det som bringer den finstemte helheten ut av balanse, kan naturen bli syk.

Men, her kommer paradokset. Hvis legen forteller at du har pådratt deg en alvorlig livsstilssykdom, at du må justere kursen for å leve videre, tar du det på alvor. De fleste stoler på den medisinske vitenskapen, og tenker at selv om en lege selvsagt kan ta feil, vet han/hun tross alt mye mer om dette enn meg – og; vil det beste for den syke, enten dette er meg selv eller noen jeg er glad i.

Når det gjelder økosystemene og biosfæren derimot, er visst kriteriene annerledes. Om noen få forskere fremmer alternative hypoteser, ses dette som et slags bevis på at vi ikke vet noe. Den vitenskapelig anerkjente diagnosen avfeies, og folk uten kompetanse ser det som helt greit å hindre at veletablert kunnskap tas på alvor.

Om 95 leger sa at du var alvorlig syk, mens fire var usikre og én mente du var frisk.. – hvem ville da funnet på å stole blindt kun på sistnevnte?

Nei, politikere og andre lekfolk som aktivt motarbeider erkjennelsen av at jordkloden trenger vår livsstilsendring, fortjener ingen respekt. Til det avslører de seg for mye som egoistiske mennesker, som indirekte sier «mine barns og barnebarns livsvilkår er ikke mitt problem; det eneste som betyr noe er at JEG slipper ekstra avgifter og ellers får gjøre hva jeg vil».

Disse ordene skrives første juledag, og jula er omsorgens og ettertenksomhetens tid. Noen trenger den ettertanken mer enn andre.