Vern naturmangfoldet!

Jeg ser en idyllisk naturfilm. Scenen skifter. Hundrevis av døde fugler. De har spist plastavfall.

På jorda forvitrer naturen og livet i skremmende tempo. Noen sier at det dør ut arter opptil tusen ganger raskere enn naturlig er. Jeg tror ikke så mange vet dette. Og de som vet, tar det kanskje ikke innover seg? Så stopp nå opp og tenk etter: livet dør, tusen ganger raskere enn dersom vi mennesker ikke hadde tatt oss så altfor mye til rette.

Betyr det noe? Ja. Vi lever ikke i et vakuum. Samfunnet vårt er skapt i samspill med komplekse økosystem, der alt henger sammen med alt. Det jorden gir oss av næring, kommer ikke av seg selv. Grunnbetingelsene for samfunnet er et evig sirkulerende samspill av dyr, planter, insekter og mikroorganismer.

I sin komplekse helhet regulerer økosystemene livsbetingelsene våre – renser vann, sirkulerer næringsstoffer, lagrer CO2, stabiliserer klimaet, produserer biomasse og fruktbar jord, bryter ned forurensende stoffer, og så videre. Ødelegges denne finstemte helheten, er det våre livsbetingelser som forvitrer.

I løpet av jordens milliarder år lange historie har masseutryddelse av arter skjedd seks ganger. Sist da dinosaurene forsvant. Nå skjer det igjen. Men noe er spesielt denne gangen. For, det som skjer nå, er skapt av én art. Noe sånt har aldri skjedd før. Vi mennesker utøver systematisk vold mot naturen, mot vårt eget opphav.

Slik skaper vi biodiversitetskrisen. Naturmangfoldet i krise. Noen sier det er den mest alvorlige utfordringen menneskeheten har stått overfor. Er vi i stand til å ta det på alvor?

Faglig handler dette om biologi, men enda mer handler det om sosiologi. Det er mekanismer i samfunnet, i hvordan vi lever våre liv, som skaper forringelsen av biologisk mangfold. Det viktigste her er at vi krever stadig mer plass. Vår arealbruk øker, og naturlandskapet stykkes opp. Steg for steg reduseres antall øyer med uberørt natur. De som er igjen blir gradvis mer isolerte, mindre i størrelse, med mer utbygde omgivelser, og fjernere fra hverandre. Biene og humlene får lengre vei til neste blomstereng; økosystemenes pulsårer kuttes, livet forringes.

Vi bygger ned jorda med hus, veier, flyplasser og kjøpesenter. Vi omgjør verdifull natur til striglet landskap, og lar store landområder underlegges monokulturell matproduksjon. Vi graver opp mineraler og dumper avfallet i havet. Vi driver rovdrift på fiskebestander, delvis for å få fôr til fiskeoppdrett, samtidig som vi har tillatt altfor mye utslipp av miljøgifter, sykdommer, parasitter osv.

Effekten er at jordklodens bærekraft uthules. Vi forbruker ressurser halvannen gang raskere enn naturen er i stand til å reprodusere. Det er vel omtrent som å sage i grenen vi sitter på. Før eller senere knekker den.

Forskere antyder at forvitringen av naturmangfoldet kan vise seg verre enn klimakrisen. Det har noe med at økosystemene vi er så avhengige av, er utviklet gjennom et intrikat samspill mellom ulike arter og deres omgivelser. Livets ulike byggesteiner eksisterer i relasjon til hverandre, og henger ofte tettere sammen enn vi har vært i stand til å se.

Til dette kommer at de to krisene samspiller med hverandre. De raske klimaendringene vil bidra til økende utryddelse av arter, og skadene dette gir i økosystemene vil kunne redusere naturens egen evne til å motvirke klimaendringer.

Jeg valgte plastens effekter som illustrasjon. I løpet av få tiår har det bygget seg opp enormt med plastsøppel på planeten vår. Det flyter øyer av plastavfall på havene våre. Gradvis brytes den ned, i stadig mindre biter, som aldri forsvinner. Størrelsen reduseres, antallet biter øker. Til dette kommer direkte tilførsel fra mikroplast, som blant annet brukes i pleie- og hygieneprodukter. Forskning viser at ulike organismer tar opp partiklene, som så spises av større organismer, steg for steg gjennom næringskjeden. En stadig økende mengde av sirkulerende mikroplast, som forstyrrer og kanskje ødelegger de finstemte økosystemene vi er så avhengig av.

Hvorfor gjør vi så lite med disse og andre utfordringer? Vi kan bruke krefter på å bekymre oss for mye rart, men ønsker vi at våre barn og barnebarn skal få et godt liv, er det vel dette vi må gjøre noe med?

For to år siden leste jeg en liten tekst av Arnfinn Haram, katolsk munk og klokt menneske. Jeg siterte det i Livskvalitet framfor veksttvang, men budskapet kan med fordel gjentas, også her:

Det gjeld å ikkje oppta større plass i verda enn du treng (…) Du må lære deg den livsforenklinga som må til for å utvikle større solidaritet og eit samfunn som har andre målestavar enn konstant økonomisk vekst og materielt forbruk.

Herfra kan det strekkes ei linje til aktuelle debatter om jordvern, gruveutvinning, byutvikling, godstransport, matproduksjon, vindmøller, vern av uberørt natur. En rekke ulike saker, med det til felles at de handler om hvordan vi mennesker tar stadig større plass.

For meg åpnet Arnfinn Harams enkle ord ei tankerekke som ledet inn i en aktiv, grønn politisk posisjon. Jeg håper stadig flere blir med dit. Melde seg inn i en miljøorganisasjon, eller i et grønt parti, eller jobbe fra innsiden av hvilket som helst parti. Det er vår felles framtid det handler om.

Fotnote

Om du vil lese tanker om hvordan vi kan utvikle et samfunn som fungerer i bedre balanse med naturmiljøet, anbefales Framtidens Norge.