Michel Foucault [bokinfo]

Ett år etter debuten er jeg klar med ny bok, denne gangen en introduksjon til Michel Foucaults forfatterskap. Den har original vri, ved at begreper som diskurs, makt/viten, styring og selvforming introduseres via barnehagefeltet.

Det har vært en krevende tekst å skrive, men, jo, tror jeg har fått det til. Det har blitt ei bok for den som både vil forstå Foucaults begrepsunivers, og samtidig se hvordan analysegrepene kan anvendes til å belyse ikke bare barnehagen, men også helse, skole, NAV eller andre utsnitt av det moderne samfunnet. Det meste av det som behandles, kan nemlig gjenfinnes i helt andre felt, for den som vil la seg inspirere.

Jeg har også et håp om å bidra til å redusere antall misforståelser. Det er nemlig lett å feil- eller overtolke det Foucault skriver. Noe han delvis har bidratt til selv, gjennom retoriske formuleringer som innbyr til overdrivelser. Kunsten er å komme forbi dette nivået, fram til hans nyanserte analyser av verden vi lever i.

Høsten 2017 er boka på pensum i sosiologisk teori (NTNU) og barnehageledelse (DMMH), begge på masternivå.

Problematisering

Michel Foucaults prosjekt er problemdrevet snarere enn teoridrevet, forankret i et praktisk-filosofisk, engasjert forhold til samtiden. Han legger til grunn at alt må kunne møtes med kritikk – inklusive kritikken, ettersom også den vil romme muligheten for at uheldige løsninger presses gjennom.

Fb ForsideAnalysen starter gjerne med visse faglig-politiske løsninger på konkrete problemer. Det legges til grunn at disse etablerte ordningene kunne vært annerledes, og derfor også kan bli til noe annet. Barnehagen, skolen osv vil i dette perspektivet framstå som formet gjennom visse løsningsstrategier, koblet til visse problemfelt og deres mulighetsrom – der flertydige prosesser og koblinger har ledet fram til dagens ordninger. Det ligger viktige nyanser i det jeg skriver her. Framfor det typiske spørsmålet om hva noe «er», fokuserer Foucault på hvordan virkeligheten blir til, vokser fram, formes og eventuelt transformeres. En slik analyse betinger at en vender blikket bakover i tid, og har en viss tidshorisont på det materialet en går inn i.

Vi kan kanskje beskrive Foucaults bøker som empirisk-analytiske intervensjoner. De preges av en form for problemdrevet teoretisering, men søker ikke mot endelige teorier eller ferdiglagede begrepssett. Framgangsmåtene han bruker er tilpasset det konkrete prosjektet, og kan derfor ikke oppfattes som en systematisk metode. Det gjenkjennelige på tvers av ulike bøker handler mer om hvordan han formulerer sine spørsmål, hvordan han går fram i søket etter mulige svar, samt den diakrone framstillingen han hele veien søker i retning av.

Disse poengene har jeg forsøkt å utdype og klargjøre gjennom bokas innledningskapittel. Jeg bruker f.eks jakten på bedre kvalitet i barnehagefeltet (like relevant for skole, utdanning, forskning, helse, aldersomsorg, sosialt arbeid osv) som eksempel på hvordan en foucauldiansk studie kan vinkles.

Diskurs

Da jeg i 1995 reiste til England for å følge kurs i diskursanalyse, var begrepet tilnærmet ukjent i norsk samfunnsforskning. I årene etter fikk jeg gleden av å være blant de som introduserte perspektivet i Norge. Til tross for sterk motstand fra mange etablerte forskere, fikk det etterhvert solid spredning – og utvannet betydning. I dag omtales tidvis alt og ingenting som «diskurs». Boka søker seg tilbake til Foucaults bruksmåte, selv om den ikke nødvendigvis er så enkel å få tak på (han bruker ordet med ulike nyanser, og betydningen forskyver seg med årene).

Et viktig poeng er at vi bør unngå å redusere diskursanalyse a la Foucault til en metode. Det er bedre å se den som et blikk vi anlegger på virkeligheten – og koblet til det; en analysestrategi, en viss framgangsmåte i møtet med empirien. Når jeg betrakter noe i verden som diskurs, blir visse nyanser synlig for meg, og disse er annerledes enn hvis jeg hadde pratet om kultur, ideologi, struktur osv. La meg forsøke å formidle noe av dette, med enkle ord.

Vi reduserer ofte språkets ord og ytringer til en slags overflate, hvorfra vi kan grave oss ned til en «egentlig» virkelighet av subjektive intensjoner eller objektive fakta. Diskursperspektivet avviser at forholdet mellom språk og virkelighet er så enkelt, og mange antar at en dermed havner i motsatt ytterpunkt. Det vil si; at all virkelighet reduseres til språk, eller at språket ses som årsak til vår virkelighet.

Perspektivet er mer komplekst enn som så. Å analysere diskurser er ikke å omgjøre alt til språk, men å studere hvordan skiftende utsagn er virksomme og har formende effekter i det belyste problemfeltet. Eller, med litt andre ord; hvordan utsagnene oppstår og inngår i bevegelige prosesser der virkelighet formes og transformeres. I barnehagen kan dette belyses via ytringer om alt fra mindre sukker til økt bruk av kartleggingsverktøy. Det er ikke ordene i seg selv som gjør ei ytring til et diskursivt utsagn, men den sammenhengen de inngår i og effektene de har i formingen av virkeligheten.

Når vi føres med av en diskurs, innvirker det på hvordan vi betrakter virkeligheten, hva vi anser som sant, riktig og nødvendig, hvordan vi bearbeider det vi møter osv. Om du vil analysere en slik diskurs, bør du ta steget inn i den, og sette parentes rundt spørsmålet om den er sann eller ikke. For; ideen om at alle andre er fanget av diskurser, mens en selv er objektiv og derfor kan fortelle hvordan verden egentlig er, framstår mest av alt som en selvsentrert illusjon. Det vi derimot kan gjøre er å problematisere den utvalgte diskursen, følge dens utvikling, spredning og effekter, og dermed åpne den for kritikk.

Gjennom et langt kapittel klargjør jeg hva disse momentene impliserer, og hvordan vi gjennom analyse av «utsagn», «arkiv» og «viten» kan legge et grunnlag for en framstilling av diskursens komplekse orden. I barnehagen, i andre velferdsfelt, i samfunnet mer generelt.

Makt/viten

Gjennom sine analyser viser Foucault hvordan det moderne samfunnet har integrert stadig flere elementer ved menneskelivet i en organisert helhet, på et vis som medfører at vi både homogeniseres og individualiseres.

Utover 1970-tallet blir maktbegrepet viktigere for denne analysen. Her må vi holde tunga rett i munnen. Det er nemlig ikke en sentralisert makt med stor M vi møter. Ikke en makt som noen har eller eier, som stråler ut fra et gitt midtpunkt, som forstås som ensidig undertrykkelse og begrensning. Isteden forsøker Foucault å belyse det relasjonelle, produktive og formende ved makten. Framfor dens utvetydige nei, vil han utforske dens mangfoldige ja.

Tenk her på profesjonsutøveren, enten det er barnehagelæreren, sosionomen eller helsearbeideren vi snakker om: Er det ikke et kjennetegn at de alle inngår i sammensatte praksiser, innrettet mot det å frambringe og forme en spesifikk virkelighet? Profesjonenes ansvar er ikke primært å si nei, å sette opp stengsler mot virkeligheten, men snarere å ta steget inn i den, bidra til at individene tilpasses og blir del av en samfunnsmessig sunn tilstand.

Det vi blir oppmerksomme på her er det spekteret av praksiser, metoder, modeller, prosedyrer, strategier og teknikker som i ulike felt virker på hverandre – og slik gjør noe med virkeligheten. Det er ikke hvem som har makt som er viktig her, men hva de ulike teknikkene og praksisene inngår i, hvordan makten utøves og inngår i nettverk av friksjoner og forhandlinger, samt hvilke effekter alt dette har.

Makten framtrer her med ulike modaliteter, innsiktet mot varierte nivåer. Disiplinen retter seg mot enkeltkropper, mens befolkningsreguleringen retter seg mot samfunnskroppen og dens sosiale dynamikker.

Et viktig poeng for Foucault er at maktteknikkene inngår i og formes gjennom et kontinuerlig samspill med ulike former for viten. Tenk f.eks på det som er i spill i barnehagen rundt hvordan tid og rom kan formes og inndeles, hvordan kropper og gjenstander kan tilpasses hverandre, hvordan enkeltelementer kan samspille i en større helhet, hvordan ulike faktorer kan kombineres osv. Når vi tar i bruk ordet «viten» her, handler det om den brede veven av (tidvis motstridende) praksiser, der en rekke ulike vitenselementer formes, verdsettes, sorteres, fordeles osv – i et dynamisk spill mellom subjektposisjoner vi kan innta når vi vil si noe, og de vitensobjektene vi kan snakke om.

Det er dette som er i fokus. Det vil si; mye mer enn den formelle kunnskapen. Foucaults analyse handler dermed ikke om forholdet makt/kunnskap, men makt/viten. Interessant nok bruker både Store norske leksikon og Wikipedia (pr 9/4-2017) likevel begrepet kunnskap, ikke viten. Her vil et ryddeprosjekt være bra, fordi mer presist ordbruk vil bidra til bedre forståelse av analysens innretting.

Fokus på makt ledet til at Foucault også ble mer opptatt av motstand. Også her betraktes begrepene som relasjonelle. Motstanden fødes i samspill med makten, og vil aldri kunne fjerne denne, kun endre den ved at nye maktrelasjoner skapes. Den som drømmer om total frigjøring eller et maktfritt samfunn, må nok søke støtte i andre perspektiver.

Styring

Mellom 1970 og 1984 holdt Foucault årlige forelesningsrekker ved College de France. Stort sett sirkulerte han rundt tema som også behandles i bokform, men i forelesningene i 1978 og 1979 trer nye tema fram: styringsteknologier, sikkerhetsordninger, liberalistisk begrensningskunst, det økonomiske mennesket. Enkelt sagt forsøker Foucault å belyse hele den moderne, vestlige samfunnsformasjonen via begrepet governmentality (som han henter fram midt i ei forelesning, og som neppe var ment å leve videre, men som med tiden ga navn til en omfattende forskningstradisjon).

Analysen av styringskunstens genealogi bringer Foucault tilbake til førkristne tanker om forholdet mellom hyrden og hans flokk. Historien om Moses og utvandringen fra Egypt, illustrerer at hyrdens makt ikke er forankret i et territorium, men i det å ivareta og lede en multiplisitet i bevegelse.  Dette er selvsagt interessant i seg selv, men Foucaults grunnleggende poeng er at disse praksisene og refleksjonene skulle leve videre i den katolske kirken – og; med tiden skulle de få avgjørende innflytelse på hvordan forholdet mellom statsmakten og befolkningen ordnes på velfungerende måte.

På vei mot vår tid oppstår det i Europa en fase der styringsdiskursene legger til grunn at samfunnslivet er kontrollerbart, ja, at det er mulig å forme virkeligheten i dens detaljerte totalitet. Denne visjonen møter etterhvert veggen. Liberalismen fødes, med dens tanke om at total styring er en umulighet. God ledelse handler isteden om å spille på lag med virkelighetens krefter og motkrefter, få dem til å utvikle seg. Befolkningen og samfunnet kan utforskes, påvirkes og ledes via via. Det sentrale spørsmålet handler ikke lenger om hvordan herskeren kan si «nei», men om den beste måten å si «ja».

Foucault beskriver hvordan et indre begrensningsprisnipp etableres som styringskunstens fundamentale virkemiddel. Det grunnleggende spørsmålet blir: hvordan unngå å styre for mye? Det er ikke styringsgrepenes intensjon, men deres effekter, som avgjør om de er vellykket.

Denne tanken foredles videre, og Foucault beveger seg etter hvert helt fram til sin samtid (eneste gangen han gjør sånt), gjennom en original analyse av nyliberale styringsdiskurser. Det er lett å tro at nyliberalismen bare handler om frislipp av markedskrefter osv. Foucault ser isteden konturene av et målrettet arbeid med å implementere avanserte, subtile styringsteknikker, innrettet mot å spre økonomiens mekanismer inn i flest mulig hjørner av samfunnskroppen.

Han formulerer dette perspektivet i 1979. Snart fire tiår senere lever vi i den verden han så konturene av. Ikke bare relatert til staten, men også på lavere nivåer, inklusive den norske barnehagen. De nyliberale diskursene slo inn for fullt i Norge fra 1990-tallet, med den effekt at staten, kommunene, barnehagene og livet ellers har beveget seg gjennom en transformasjon – med bl.a selvforvaltning, humankapital, ledelseskompetanse og incitamenter til konkurranse som stikkord. I boka konkretiseres dette via kvalitets- og resultatstyring, et tema jeg tidligere har forsket på og publisert flere artikler om.

Selvforming

Et gjennomgående tema i Foucaults bøker på 1960- og 1970-tallet var hvordan vi gjennom diskursive formasjoner og makt/viten-matriser dannes som subjekter. På 1980-tallet åpner han for noe nytt, nemlig hvordan mennesker aktivt tar del i dannelsen av seg selv.

Dette må ikke oppfattes som noen plutselig overgivelse til subjektfilosofien. Det er ikke menneskets innside som er i fokus, men de praksisene hvorigjennom individet former og erfarer seg selv som subjekt. Disse selvets teknikker er ikke oppfunnet av individet, det handler snarere om modeller som er virksomme i kulturen og som en forventes å orientere seg mot.

I sine forelesninger om disse temaene brukes ordet «teknikk» til å belyse spesifikke øvelser og praksiser, der vår relasjon til både oss selv og våre sosiale omgivelser ivaretas og formes – mens «teknologi» brukes til å si noe om den helheten teknikkene inngår i. Foucault bereder slik grunnen for en utforskning av selvets teknologier, som en tilføyelse til etablerte studier av produksjonsteknologier, kommunikasjons-/tegnteknologier og maktteknologier.

Alle er viktige, men ulike forskere har gjerne forankret seg på ulike steder. Foucault plasserer f.eks Karl Marx i skjæringspunktet mellom produksjonsteknologier og maktteknologier, mens han skriver sine egne undersøkelser inn mellom maktvarianten og selvformingen (i møtet mellom disse kan vi identifisere den rasjonaliteten og praksisformen han benevner «governmentality»).

I sine siste leveår er det selvets teknologier og selvformingen han konsentrerer seg om. Han forsøker derfor å etablere en etikkens eller selvets genealogi, innrettet mot å analysere de praksisene som våre erfaringer formes og bæres gjennom. Hvordan etablerer vi oss som subjekt for erkjennelsen? Hvordan former vi oss selv i samhandling med andre? Hvordan utvikler vi oss til et moralsk subjekt?

Han rakk så vidt å gi ut to bøker om temaet. Med forankring i antikkens Athen og Roma belyser han en selvformingens livskunst, og viser hvordan det var viktige forskyvninger i teknikkene og praksisene mellom det gamle Hellas og Romerriket. Ei tredje bok skulle bringe analysen videre inn i det kristne samfunnet, men han døde før denne var fullført.

I tilgrensende tekster er han bl.a opptatt av hvordan bekjennelsen etablerer seg som en viktig teknikk i vår kultur. Tenk på den katolske skriftestolen, og vi ser en praksis innrettet mot å få hver enkelt til å italesette seg selv, for derved også å utvikle grunnlaget for å kunne ivareta, forvalte og lede selvet. I det moderne samfunnet forvitrer den religiøse konteksten, og formene justerer seg inn i mer verdslige varianter – der de mangfoldiggjøres til alt fra medarbeidssamtaler til et arsenal av selvhjelpspraksiser.

Boka som helhet

Sekvensene ovenfor gir en liten smakebit på en mye mer omfattende helhet. For å gjøre det kort, har jeg nedprioritert barnehagefeltet. Mange har uttrykt overraskelse over koblingen. Hva kan vel egentlig Foucault fortelle oss om barnehagen? Et mulig svar er «ingen ting». Hans prosjekt handlet om andre tema, framstilt gjennom store idéhistoriske sveip. Likevel: gjennom sine tekster åpnet han for kritisk forståelse av den moderne samfunnsformasjonen. En virkelighet der også barnehagen har funnet sin form. Foucaults redskapskiste kan derfor, som antydet ovenfor, brukes til å åpne også barnehagevirkeligheten (og dermed hele det moderne velferdssamfunnet) for kritisk refleksjon.

Fra motsatt synsvinkel kan vi spørre om barnehagen kan fungere som et prisme for forståelse av Foucaults prosjekt? Kanskje ikke barnehagen i alle dens aspekter, feltet rommer tross alt mye ulikt. Likevel: de aspektene ved virkeligheten som Foucault favner med begreper som diskurs, makt/viten, dispositiv, teknologi, styring, subjektivering og selvforming er virksomme både i og rundt barnehagens praksisfelt. Det faktum at barnehagen de senere årene har vært preget av brytninger rundt både innhold, retning og metodebruk, bidrar til at det foucauldianske blikket oppleves som relevant og viktig.

I boka har jeg derfor forsøkt å skrive disse to søylene sammen til en helhet. I del A gir jeg en skisse av barnehagen som problemfelt, med blikk både på samtiden og på feltets forhistorie. Deretter et langt, frittstående kapittel som steg-for-steg beveger seg gjennom Foucaults analyser av galskap, medisin, humanvitenskap, fengsel og disiplin, seksualitet og livsregulering, liberal styringskunst og praksiser for forvaltning av selvet. Disse to kapitlene klargjør for del B, som går dypere inn i de fire begrepsfeltene gjengitt ovenfor; diskurs, makt/viten, styring og selvforming.

Med det avrunder jeg gjennomgangen, som selvsagt bare berører overflaten av de temaene boka framstiller. Jeg håper smakebiten har fått fram at boka har bred bruksverdi. Ikke bare for de som har faglig-politisk interesse for barnehagen, men også for velferds- og profesjonsfelt som sosialt arbeid, helse, skole og utdanning, samt for sosiologer og samfunnsforskere mer generelt.

Link til bokanmeldelse i Avisa Hemnes

Link til intervju i Sosiologen.no

Om du ønsker å kjøpe boka, kan den bestilles fra Fagbokforlaget

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s