Er MDG på villspor?

Om en måned er det Stortingsvalg, der ni partier kan vinne mandater. De representerer hver sin politiske stemme, og løfter ulike tema og synsvinkler inn i den offentlige debatten. Variasjonen har verdi, fordi det gir spennvidde til den norske politikkutviklingen.

I kampen om velgerne møter vi samtidig en malstrøm som drar partiene mot hverandre, et sug mot utvisking av forskjellene. Denne kraften har utfordret sjela til mange partier gjennom årene. Er dette i ferd med å skje også med Miljøpartiet De Grønne? Vi kommer tilbake til dette spørsmålet. La oss først sveipe gjennom de øvrige partienes posisjoner, slik at vi bedre kan se den grønne tankens særpreg.

Åtte politiske partier

Tilbake i 1884 handlet etableringen av Venstre og Høyre om ulike synspunkt på politikk og styringsform. I dag ligger disse to partiene relativt tett i det politiske landskapet. Begge har tydelig liberal forankring, med fokus på privat næringsliv og individets muligheter. Samtidig skiller de lag ved at Venstre er mer miljøorientert og koblet mot sosialliberalismen, mens Høyre tidvis preges av konservative strømninger og borgerskapets tenkemåter – selv om de med årene har beveget seg mer i retning av et bredt folkeparti.

Arbeiderpartiet ble etablert i en samfunnsmessig situasjon preget av klassekamp og sosial ulikhet. Deres prosjekt søkte å gi svar på datidens problemer, forankret i arbeiderklassen og med tette koblinger til LO. Gjennom å vinne makten fra 1930-tallet og framover, utviklet de seg mer i retning av et bredt folkeparti. AP og Høyre utgjør de viktigste polene i det såkalte vekstkompromisset, tanken om at vedvarende økonomisk vekst skal sikre velstand for alle, uavhengig av utgangsposisjon.

SV står til venstre for AP, og målbærer en mer tydelig rød argumentasjon med vekt på likhet, omfordeling og global rettferdighet. Denne rendyrkes ytterligere i Rødt. Begge fremmer også betydningen av en mer aktiv miljøpolitikk. På motsatt side finner vi FrP, som forener et visst slektskap med Høyre med en særegen blanding av liberalistisk frislipp og nasjonal, høyrepopulistisk retorikk.

Alle disse partiene har en relativt tydelig posisjon på den såkalte venstre/høyre-skalaen. I dette spekteret er Senterpartiet mer diffust. Det er landbruket som er deres viktigste saksfelt, og koblet til dette; arbeidet for distriktsinteresser og mot urban sentralisering av den politiske makten. Partiet har vandret mot venstre de siste 20-25 årene, men den nasjonale retorikken drar samtidig i motsatt retning. Også Kristelig Folkeparti har særpreg, med sin forankring i kristendommen, den kristne kulturarven og i verdsettelsen av religioners bidrag til samfunnsutviklingen. Denne verdikonservatismen kobles samtidig til både sosial bevissthet med internasjonalt anslag, og vilje til å ta miljøansvar.

Joda, jeg vet at en slik kjapp framstilling kan risikere å ende som en serie karikaturer, men jeg tror tross alt dette favner noe av mangfoldet i det politiske landskapet. Samtidig er det sånn at partiene kontinuerlig søker å finne en balanse mellom å holde fast på sitt særpreg, og å tone seg ned slik at de blir fristende også for bredere velgergrupper. Dette vil også prege vårt grønneste parti.

MDG og det grønne skiftet

Fram til 2013 var norsk politikk preget av konkurransen mellom de nevnte partiene. I tillegg fantes en hel underskog av småpartier, som mange knapt hadde hørt om. Ett av disse var MDG, stiftet i 1988, men med gjennomslag kun i en håndfull byer/kommuner. Som vi vet endret dette seg sommeren 2013, da partiet plutselig vokste markant på meningsmålingene, og dermed etablerte seg som seriøst alternativ.

IMG_5982bDa jeg i årene etter skrev boka «Fra evig vekst til grønn politikk», forsøkte jeg å vise hvordan den grønne politikken har en forankring i økologismen som egenartet ideologi – og hvordan dette medfører at MDG søker å løse vår tids utfordringer gjennom det jeg beskrev som en grønn transformasjon av samfunnsutviklingen.

Dette bør ikke forstås som et rendyrket ideologisk prosjekt, ettersom den grønne politikken er åpen for dialog med både røde og blå impulser. MDGs politikk er likevel forankret i en distinkt visjon for samfunnsutvikling, som gir partiet særpreg og identitet – og som til felles med SP og KrF berører noe mer enn det venstre/høyre-skalaen fanger inn.

Det grønne særpreget synliggjøres mest av alt i møtet med natur, miljø og klima. De fleste, ja, kanskje alle de øvrige partiene tenderer til å redusere miljø til et administrativt politikkfelt, puttet inn i et departement som stilles på linje med en rekke andre departementer. Et grep som avlører en tanke om at vi kan fortsette langs samme kurs som før, med vekstbasert framskritt som bunnlinje. Brytningene mellom rødt og blått forblir det sentrale, tidvis koblet til kritiske debatter om samfunnsutviklingen – men; der miljøproblemene i begrenset grad favnes inn, ettersom disse anses som praktiske utfordringer som bør løses via tekniske, instrumentelle grep.

Denne måten å tenke på blir gjerne omtalt som økologisk modernisering. Det moderne samfunnet har gjennom 200 år etablert en rekke ordninger som sikrer sosial og økonomisk bærekraft. Til dette moderniseringsprosjektet jobbes det med å tilføye økologisk bærekraft som en tredje søyle. Lykkes dette kan miljøproblemene løses like effektivt som sosiale utfordringer, i samspill med en kontinuerlig økonomisk vekstimpuls.

Slik tenker omtrent alle i dag. Det diskuteres hvor offensive vi bør være, og partiene er gjerne uenige om hvilke virkemidler som er de beste – men spesielt klimapolitikken er i stor grad innkapslet i en diskurs som de ulike partiene er noenlunde omforent om. Å skape et grønt skifte gjennom økologisk modernisering er vår tids dominerende fortelling. Jeg antar at det bare et tidsspørsmål før selv FrP fremmer den med overbevisning, hvorpå kampen i årene framover vil handle mest om tempo og tekniske veivalg.

En grønn transformasjon av samfunnsutviklingen

Hvis menneskeheten lykkes med denne strategien, kan vi puste lettet ut og bevege oss selvsikkert videre inn i framtiden. Men hva om vi mislykkes, og plutselig befinner oss i akselererende miljøkriser – uten alternative fortellinger å gripe til? Dette spørsmålet burde vekke bekymring. Å satse alt på én hovedstrategi, i møtet med det som potensielt er en bombe under sivilisasjonen vår, er i beste fall et spill med skyhøy risiko.

Dette poenget sender oss tilbake til Miljøpartiet De Grønne, som ble etablert innenfor en strømning preget av høy bevissthet om at ulike naturmiljø-problematikker stiller oss overfor alvorlige utfordringer – og, enda viktigere; bevissthet om at disse utfordringene er skapt ut av og vevd inn i selve vår levemåte.

Det er denne tanken som gir partiet vilje til å stille kritiske spørsmål rundt det dominerende, økomodernistiske prosjektet. MDG utfordrer utviklingstrekk politikere flest vil unngå å diskutere, og skaper slik åpninger for viktige debatter om hvor vi vil med samfunnsutviklingen.

De grønt engasjerte tilbyr ingen entydig oppskrift på framtidens samfunn, snarere er visjonene mangfoldige. Noen drømmer om en verden av økolandsbyer, mens andre er mer villige til å velge pragmatisk fra et bredt spekter av løsningsgrep. Blant de sistnevnte møter vi de som er åpne for å nyttiggjøre seg den økologiske moderniseringens goder, konkretisert i form av alt fra elbiler til satsning på nye former for energi.

Variasjonen er likevel ikke større enn at deltagerne opplever seg som del av et grønt fellesskap. Her er det legitimt å kritisere overforbruket og sløsingen i samfunnet vårt, og kanskje legge til at et materielt forbruksnivå a la 1970- eller 1980-tallet faktisk ga et bra liv. De fleste grønne vil være enige om at utviklingen av et godt og trygt framtidssamfunn betinger noe mer enn avansert teknologi og instrumentelle løsninger. Det å sikre rommet for økologisk fundert etisk refleksjon, å løfte verdien av livskvalitet som noe mer enn materielt forbruk, å innse at sosial rettferdighet må favne alle som bebor vår felles heim, jordkloden – denne helhetspakken gir MDG en politisk sjel hinsides rødt og blått, som griper langt dypere enn til den økologiske moderniseringens evige framskrittstro.

I overskriften spør jeg om MDG er på villspor. De som hater partiet svarte nok kontant «ja», men dét skyldes at de ikke forsto hvor jeg ville med spørsmålet. Min bekymring handler nemlig om at teknologioptimisme og den slags kan medføre at også vårt grønneste parti ender med å selge sjela på vekstens alter. Det må ikke skje! – ikke fordi jeg er sikker på at de grønne har rett i ett og alt, selvsagt ikke, ingen av oss kjenner fasiten for hva som er best. Men; i en politisk offentlighet der ideen om evig vekst framstilles som både hellig sannhet og økonomisk nødvendighet, trenger vi noen som kan løfte vekstkritiske tanker.

I møtet med vårt tids miljøproblemer framstår norske politikeres dans rundt vekstens totem som en tvangsmessig øvelse. Derfor er det viktig med en genuint grønn stemme på Stortinget, en stemme som kan utfordre veksttvangen og åpne for nye tenkemåter.

Link til info om boka Fra evig vekst til grønn politikk

Advertisements

3 thoughts on “Er MDG på villspor?

  1. Takk for interessant analyse! Jeg har to spørsmål:
    – kan du underbygge det du skriver om Høyre: «mens Høyre tidvis preges av konservative strømninger og borgerskapets tenkemåter». Jeg opplever Høyre som mer rendyrket liberalistisk fra og med Solberg-generasjonen, og finner relativt lite konservatisme f.eks. i partiets reformiver og manglende «konserveringsvilje» når det gjelder natur. (Pluss at de ikke er spesielt verdikonservative, en rolle FrP og KrF har tatt.)
    – kan det hende at man kan finne noe liknende systemkritikken til MDG hos Rødt, selv om partiet i mindre grad velger å fokusere på miljødelen av den? Samme spørsmål kan også stilles ang. SV, men jeg opplever dem som noe mer teknologifokusert.

    • Hei, takk for innspill. Jeg er langt på vei enig i det du sier, på begge punkter.

      Ang det første kan vi vel si at det var en generell nyliberal vending i vestlig politikk på 1990-tallet. Den slo inn i politikken til Bill Clinton, den kom til å prege formingen av EØS-avtalen, og den gjorde noe med tenkningen i de fleste norske partiene, inklusive AP. Jeg var aktiv Høyre-politiker i perioden 1985-93, dvs at jeg opplevde endringene på nært hold. Likevel, tross alt er det nok fortsatt konservative strømninger i partiet, bare at dette er en konservatisme med liberalt tilsnitt, og derfor ikke så enkel å se. Jeg tror nok at om vi leter gjennom stemmegivning og argumentasjonsmåter, vil vi se dette – men det er mulig jeg tar feil der.

      Ingen tvil om at også Rødt målbærer en systemkritikk, som nok tidvis overlapper, men den vokser ut av en annen tankestrøm enn det MDG befinner seg innenfor. Jeg berører dette bl.a i kap 10 i grønn politikk-boka.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s